Den Åttende (Completed)

36

Solen strøk meg over kinnet og varmet opp kroppen min, men det var også en annen kilde som ga meg varme. Jeg så opp på Nucah og smilte. Han sov med munnen åpen og en liten sti med sikkel rant nedover kinnet hans. Under hodet mitt hevet og senket brystkassen hans seg.

Jeg skøyv meg opp fra bakken og mistet kontakten med en av varmekildene mine.

Den ene solen hadde akkurat klart å karre seg over fjellene. Det snurpet seg sammen i halsen min.

Morgengry.

Når som helst nå kunne Den Fjerde gruppen gå til angrep mot palasset.

Fortsatt en smule søvnig gned jeg meg i øynene og prøvde å gre ut flokene som hadde dannet seg i håret mitt over natten med fingrene.

Dalen var helt stille, skummelt stille. Ikke engang vinden skapte rasling i kornene. Hverken fuglene eller gresshoppene hadde stått opp enda.

Jeg speidet over himmelen. Det var umulig å vite når de ville angripe landsbyen min, men siden de evakuerte Den Første gruppen midt på natten, var sjansen stor for at de ville gjøre det i løpet av de første morgentimene.

Ville de i det hele tatt rekke det før Den Fjerde gruppens angrep? Kanskje ble ødeleggelsen avverget før den allerede ble satt i gang.

Jeg hørte rasling bak meg.

«God morgen.»

Nucah satte seg opp og smilte mot meg. Da jeg møtte blikket hans måtte jeg undertrykke en latter. Han så uforståelig på meg.

Jeg pekte på haken min.

Han kjente på sin egen hake i respons og oppdaget sikkelet som fortsatt lå der etter natten. Han ble sprut rød på et øyeblikk og fjernet det så fort han kunne.

Jeg kunne ikke annet enn å le.

Håret hans stod også til alle kanter og halmstrå dekorerte klærne hans.

«Sovet godt ser jeg.»

Nucah tittet bort på meg med en blanding av irritasjon og forlegenhet, men snart smilte han igjen.

«Og du?»

Han tok på en av flokene mine som jeg ikke hadde klart å vikle opp og gliste. Øynene hans glitret mot meg.

Jeg slo flau bort hånden hans og Nucah lo.

Nå ja, øynene hans var like fine om morgenen som ellers, tenkte jeg og smilte for meg selv.

Jeg hevet smilende blikket mot himmelen, men smilet mitt forsvant på et øyeblikk og hjertet mitt holdt på å stanse. Ned fra bak et av De Svevende fjellene fløy et liknende skip som det som tidligere hadde landet i landsbyen med snuten rettet mot oss. I solskinnet kunne jeg se at skipet var gammelt og godt brukt, men relativt stort. Jeg prøvde å puste normalt.

Nå skjer det.

Nucah oppdaget skipet like etter meg og reiste seg opp.

«Vi må advare de andre,» sa han rådsnar og begynte med en gang å løpe mot bebyggelsen.

Jeg nølte og gikk nok engang gjennom i hodet hva jeg skulle gjøre før jeg fulgte etter han. Skipet nærmest seg stadig bakken.

«Vi må få dem ut av husene», sa Nucah da jeg hadde kommet opp ved siden av han, «og få dem til å flykte opp i skogen. Akkurat nå er det mye tryggere.»

Jeg nikket men tankene mine var et helt annet sted. Da vi endelig nådde husene hadde skipet iverksatt landingsprosedyren. Det var i ferd med å lande like utenfor landsbyen. Jeg så også Yoru'ush sammen med en annen av landsbyens eldre bevege seg i retning skipet. De hadde tydeligvis også hørt det og gått for å undersøke.