Den Åttende (Completed)

25

Det aller verste med frykt konsentrert rundt et spørsmål, er når du vet svaret. Du vet hvorfor, men du nekter å godta det. Du har gått i det samme tankemønsteret før, men det virker umulig å åpne døra som leder ut av labyrinten. Jeg har alltid visst at den har vært der, men jeg har ignorert den og unnlatt å tenke på den, for jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg åpner den. Frykten for at min forståelse av min egne identitet vil opphøre hvis jeg går gjennom døra, har i mange år fått meg til å skyve den lenger og lenger bak i sinnet mitt.

Mens jeg satt der på et ukjent baderomsgulv, på et ukjent sted og desperat prøvde å vri tankene og smerten de medførte ut av hodet, diskuterte jeg høylytt med meg selv. Jeg innrømte at jeg hadde kjent på tanken på at jeg kanskje var en overlevende fra Den Åttende gruppen, men å akseptere det som virkelighet betydde å ikke bare åpne den skremmende døra i sinnet mitt, men å gå gjennom den. Og da ville alt jeg hadde prøvd å glemme stige opp igjen.

Etter en stund klarte jeg endelig å roe meg ned. Jeg hadde gjenoppnådd enn viss kontroll over pusten min, og hjernen min var ikke lenger innhyllet av tåke. Jeg trakk pusten dypt og lukket øynene. Jeg så for meg døra foran meg. Den tårnet over meg, så stor og fryktinngytende at det var umulig å overse den. Den var laget av eik og midt på den, gravert inn i treverket var Den Åttendes symbol.

Symbolet hadde ikke alltid vært der, men hadde dukket opp etter at jeg var i det hemmelige kammeret.

Den lå helt bakerst i sinnet mitt, og bak den hadde jeg i årevis gjemt alle minner som handlet om far, alle minner om den grusomme natten som forandret hele livet mitt. Jeg så glims av dem i drømmene mine, men ellers hadde de alltid vært godt skjult bak eikedøren. Etter hvert som tiden gikk hadde jeg også skjønt at bak den lå svaret på hvem Den Åttende gruppen gjorde meg til.

Bare ved å forestille meg den slo hjertet mitt fortere og jeg var fristet til å åpne øynene igjen, å dytte den så langt bak i sinnet mitt jeg kunne. Nok engang pustet jeg inn for å stålsette meg og strakte fram en hånd mot døra. Jeg ble enig med meg selv at jeg i det minste skulle se inn. Jeg skulle se frykten i øynene.

Til tross for den tilsynelatende enorme størrelsen krevde det ikke noe styrke å skyve den åpen. Det var som å dytte på luft. Jeg turte ikke skyve eikedørene helt opp, men jeg åpnet dem nok til at jeg kunne ha smøget meg gjennom hvis jeg ønsket det. Jeg skuet gjennom åpningen og fikk gåsehud av energien og følelsene som strømmen gjennom den. På den andre siden lå et vidstrakt vann. Det var helt urørlig, som et speil. Ellers var det blått, som himmelen, så det eneste som speilet seg i vannet var innsiden av døra og mitt eget speilbilde. I det fjerne kunne jeg høre lyden av en dråpe treffe vannoverflaten og ringer i vannet strømmet mot meg. Jeg så ned i vannet rett på innsiden av døra og så meg selv, men da ringene i vannet gled over ansiktet mitt ble det uklart. Det begynte å forandre seg. Jeg myste mot det og etter hvert som refleksjonen av meg selv ble synlig slo hjertet mitt hardere og det kriblet over kinnene mine. Jeg sperret opp øynene.

Fødselsmerket mitt glødet og øynene blusset opp og skiftet farge fra grå til lysende turkis. Forferdet skrek jeg og prøvde å gå bakover, men det gikk ikke. Var skrekkslagen. Visste ikke hva som foregikk. Jeg prøvde å åpne øynene men en del av meg tillot det ikke. Jo mer jeg strittet imot, jo hardere hamret det på innsiden av hodet mitt.

Plutselig hørte jeg lyden av regn og sluttet å kjempe. Pøsregn. Jeg så forover og oppdaget at i det fjerne kom en vegg av regn mot meg. Men det var noe som ikke stemte. Etter hvert som regnet kom nærmere oppdaget jeg det. Det regnet oppover! Jeg stirret forskrekket på veggen.

Det gikk ikke lenge før jeg kjente vinden. En sterk vind kom forut for veggen og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Den rasjonelle siden av meg skrek at jeg ikke måtte la det treffe meg.