Nucah pustet lettet ut da skipet endelig hadde opparbeidet seg en såpass høyde at vinden skapt av propellene ikke lenger truet med å blåse dem over ende. General Ryser hadde ikke personlig eskortert dem ned igjen til bakken, men hadde i stedet sagt farvel da han viste dem til skipet. Siden de bare skulle frakte to Utstøtte var skipet meget lite med kun én pilot. I Nucah sine øyne så det likevel imponerende da det fløy oppover mot Torash og lyset fra solnedgangen ble reflektert av det sølvfargede skroget. Det var kanskje det siste han noen gang kom til å se av de øvre gruppene sin verden.
Da skipet ikke var mer enn en prikk på himmelen snudde han seg mot Nero'zii. Han stod taust med knyttede never og med alvorlige øyne rettet mot dalen nedfor. Skipet hadde landet på et platå nærme toppen av Beras-fjellet og nå lå nedstigningen tilbake til deres egen landsby foran dem. Nucah avgjorde at de ikke kunne nøle, for de måtte rekke tilbake før det ble mørkt.
Medfølende la Nucah armen rundt de smale skuldrene til Nero'zii.
«La oss gå.»
Uten å løfte hodet nikket Nero'zii og de begynte å klatre nedover den klumpete fjellformasjonen. Mens de gikk prøvde Nucah å komme på noe trøstende å si, men han slet like mye som Nero'zii med å ha en positiv tankegang. Det eneste positive var at Nero'zii og han selv overlevde, men det virket selvisk å snakke om det nå. De hadde tapt. Ayala var dødsdømt uten håp i sikte, om hun ikke allerede var død, og den smertefulle straffen som ventet Leelah tynget dem som et enormt lavtrykk. De turte ikke engang håpe på at hun ville overleve.
Da de endelig nådde tregrensen var landskapet malt i fargene fra den majestetiske solnedgangen bak dem, men for Nucah og Nero'zii fantes det ingenting mer nedslående og deprimerende. Solnedgangen minnet dem bare at fristen snart var over. Det hjalp ingenting at den var vakker. Den eneste trøsten var at hvis de fortsatte i dette tempoet ville de komme frem til landsbyen før tiden rant ut.
Litt etter stoppet Nero'zii brått opp med et dystert og plaget blikk.
«Hva er det?» Nucah prøvde å få øyenkontakt med han, men Nero'zii ville ikke svare.
«Kom, hvis ikke rekker vi ikke tilbake før solen går ned», fortsatte Nucah og tok et par prøvende skritt nedover bakken de stod i.
«Jeg orker det ikke», sa Nero'zii lavt.
Nucah stoppet opp.
«Hvis du er sliten kan du sitte på skuldrene mine. Jeg er mye bedre nå, så det går helt fint det ...»
«Jeg orker ikke å se moren min bli pisket og drept», utbrøt Nero'zii bestemt.
Nucah stod målløst og så på Nero'zii som heller ikke rørte seg. Etter en stund dro Nero'zii håndbaken over øynene og snufset. Ved synet av han sved det i brystet til Nucah. Straks skyndte han seg opp til gutten og la armene sine rundt han.
Nero'zii ristet mot skulderen hans. Nucah hadde tatt det som en selvfølge at Nero'zii ønsket å komme tilbake før piskingen, og nå skammet han seg over at han ikke hadde tatt mer hensyn til guttens følelser. Han forstod bedre enn noen annen at han ikke ønsket å se sin egen mor bli drept. Men likevel var det ikke noe han angret mer på i sitt liv, enn at han ikke hadde vært der for sin egen mor.
Uten å si et ord løftet Nucah uanstrengt Nero'zii opp og bar han bort til det nærmeste treet, hvor han satte seg ned med Nero'zii i armkroken. Da tårene til Nero'zii endelig avtok, rettet han seg opp og så opp på Nucah. Nucah smilte tilbake, men bare et øyeblikk, før han lente seg tilbake mot stammen og trakk pusten.
«Har jeg noen gang fortalt deg om foreldrene mine, Nero'zii?»
Nero'zii ristet sakte på hodet etter å ha tenkt seg om.
KAMU SEDANG MEMBACA
Den Åttende (Completed)
FantasiJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
