Luften ble tyngre idet jeg kom inn i skipet. Det var mørkt og klamt. Jeg la snart merke til en benk ved siden av døren til cockpiten og satt meg ned der. Ingen protesterte. Selv om jeg ble ført til min henrettelse prøvde jeg det jeg kunne for å opprettholde en viss følelse av kontroll.
De Tredje rundt i skipet hvisket seg imellom og skulte med jevne mellomrom bort på meg. Stemningen var trykket. Selv om jeg ikke rørte ved dem strømmet tankene deres mot meg. De fylte skipet og danset mellom veggene.
«Hvordan kom hun seg ned igjen på bakken?» hørte jeg noen tenke.
«Hun er alt for farlig. Det hun gjorde der ute! Jeg kan ikke vente til henrettelsen er over.»
«Ufyselige Utstøtt!»
«Hvorfor ble jeg valgt til nettopp dette oppdraget? Dette er livsfarlig! Hun er som en tikkende bombe og nå er hun sperret inne i et lite rom sammen med oss.»
«Misfoster!»
Jeg trakk pusten og kjempet for å ikke la tankene deres påvirke meg. Jeg lukket øynene og lente hodet mot hendene mine for å stenge dem ute. Isteden fylte jeg sinnet mitt med mor sine siste ord til meg. Spenningen som hadde bygd seg opp i kroppen min roet seg ned.
Plutselig startet motoren og gulvet dirret under føttene mine. Like etter lød et høyt dunk gjennom skipet. Jeg sperret opp øynene og så rundt meg. De Tredje om bord i skipet så like overasket ut, men noen få sekunder senere gikk de tilbake til oppgavene sine.
Etter at det hadde gått en liten stund kom Kapteinen ut igjen fra Cockpiten. Da
«Hvorfor har ingen tatt på henne et håndjern?» utbrøt Kapteinen oppbrakt.
Den nærmeste vakten kom seg på beina i en fart og lette febrilsk etter håndjern. I mellomtiden reiste jeg meg opp og la hendene bakpå ryggen. Ingen skulle kunne si at jeg satte meg til motverge.
Snart hørte jeg lyden av metall som klikket mot hverandre idet hendene mine ble immobile. Jeg satte meg ned igjen og ventet.
Mye ventet meg så snart vi landet. Jeg hadde forsikret Nero'zii om at jeg ikke kom til å gi meg uten kamp, men det var ikke mer enn et håp. Hvis Den Fjerde gruppens angrep hindret min henrettelse ville jeg ikke nøle med å gripe sjansen til å komme meg vekk, men deretter? Jeg ville leve resten av livet som flyktning og jeg gjøre resten av de Utstøtte til en målskive, og familien min og Nucah var først ut. Det kan ikke engang kalles et liv.
Jeg trakk pusten for å roe meg ned.
Jeg var villig til å gi mitt liv for å sikre deres overlevelse.
Skipet ristet svakt da det landet på Torash og motorene stanset. Kapteinen marsjerte bort til meg og dro meg opp etter armen. Han trodde tydeligvis at han kunne herse med meg fordi jeg ikke hadde gjort noe enda.
Jeg kan gå utmerket på egenhånd, Kaptein, prosjekterte jeg sindig til han.
Kapteinen rykket til og slapp øyeblikkelig armen min. Han tok ikke blikket sitt fra meg. Pannen hans ble blank av svette og jeg kunne høre han svelge.
Da døren gled opp rygget Kapteinen vekk fra meg før han gikk mot den. Jeg fulgte han hakk i hæl.
Jeg likte ikke å være tilbake på Torash. Nå som jeg endelig hadde kommet meg hjem igjen, så måtte jeg på nytt tre frem for «Hennes Majestet» Dronning Serina. Jeg følte ett kvelende trykk vende tilbake til brystet mitt sammen med den stikkende smerten i hodet jeg tidligere hadde følt under mitt forrige opphold.
ESTÁS LEYENDO
Den Åttende (Completed)
FantasíaJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
