Den Åttende (Completed)

34

Nucah kunne ikke tro sine egne øyne. Hun kunne faktisk manipulere vann. Det var ikke noe han hadde drømt. Selv om han hadde sett det før, var det fortsatt vanskelig for han å fatte. Han hadde mye han ønsket å spørre Ayala om. Når hadde hun lært å kontrollere det? Når hadde hun blitt klar over hva hun var i stand til? Hvorfor kunne hun manipulere vann i utgangspunktet?

Nucah fulgte med på Nero'zii. Han var fengslet av Ayala og han syntes å ha mistet evnen å blunke. Nero'zii så opp på ansiktet til Ayala og blikket hans ble fylt av ærefrykt og undring. For første gang tok Ayala blikket fra morens rygg og gløttet bort på lillebroren sin. Da ansiktet til Ayala ble synlig for Nucah, holdt han på å miste pusten.

Fødselsmerket hennes glødet! Da han så nærmere la han også merke til at øynene hennes ikke lenger var grå, men var turkise og ga fra seg en unaturlig ulm. Var det sånn hun så ut når hun brukte evnene sine?

Et lite smil syntes i munnviken hennes. Nucah kjente hjerte hoppe i brystet på han. Han visste ikke hva det var enda, men Ayala var forandret. Ikke bare med tanke på de nyoppdagede evnene hennes, men som person virket hun annerledes. Han hadde merket det helt siden han først så henne igjen. Hun var tryggere på seg selv, roligere og blidere. Bare ved å se på henne kunne han merke at traumene etter farens død ikke lenger tynget henne like kraftig.

Det hadde nå blitt bekmørkt ute, og uten noen form for lyskilde inne, var det kun lyset fra månen i øst som lyste opp rommet. Vinden som strøk gjennom dalen fikk det porøse treverket til å knake rundt dem. Det gikk kaldt oppover ryggen til Nucah.

Da Ayala var ferdig med hele ryggen til moren sin lente hun seg litt tilbake for å se på resultatet. Det så allerede mye bedre ut. Boblen med vann som hang ned fra håndflaten hennes var blitt mørk rød av blodet.

«Nero'zii, kan du hente de urtene vi snakket om?»

Nero'zii nikket og gikk raskt ut av rommet. Ayala snudde seg for å gå ut hun også, men stoppet opp og holdt blikket til Nucah mens hun la en hånd på skulderen hans. Fødselsmerket hennes hadde sluttet å lyse, men likevel klarte ikke Nucah å løsrive blikket sitt. Han følte at han ble dratt inn i øynene hennes. Plutselig trakk hun på smilebåndet og Nucah fikk en følelse av at hun forstod han. Da hun snudde seg og gikk inn på kjøkkenet slik at båndet ble brutt, følte han seg tom, som om en del av han hadde blitt borte. Nucah så lengselsfullt etter henne. Han var så glad for at hun hadde kommet trygt hjem.

Ayala slapp vannboblen ned i utslagsvasken før hun vendte seg mot Nero'zii som hadde funnet fram urtene. Med en alvorlig mine la hun hånden sin oppå urtene og fødselsmerket og øyene hennes blusset opp igjen i den grad at de lyste opp rommet. Det var helt stille. Hverken Nero'zii eller Nucah ytret et ord. Da Ayala løftet opp hånden sin holdt hun en liten grønn boble i hånden, litt større enn en perle. Bladene i hånden til Nero'zii ble etterlatt brune og visne. Da Nero'zii rørte ved bladene falt de øyeblikkelig sammen og kun en håndfull støv var igjen. Ikke ett gram fuktighet var igjen i bladene.

Tilbake ved Leelahs side lot hun dråper fra den den grønne perlen dryppe på ryggen til moren sin. Nero'zii satt rett ved siden av søsteren sin og fulgte intenst med. Litt etter litt ble boblen mindre etter hvert som den konsentrerte væsken ble absorbert av sårene. Da boblen hadde halvert i størrelse rykket plutselig kroppen til Leelah til og hun begynte å lage stønne og vri seg.

«Du skader henne!» utbrøt Nero'zii.

«Hold henne fast», ba Ayala med bestemt stemme. Nucah adlød. Han stolte på Ayala.

«Men ...,» begynte Nero'zii usikkert. Nucah kunne se på ansiktet hans at han ikke likte dette. De blanke øynene hans flakket fra moren til Ayala.