Den Åttende (Completed)

13

Jeg stirret vantro på klærne Id'yll hadde i hendene og satte meg forstyrret ned på sengekanten. Jeg trodde ikke mine egne ører.

Jeg skal hva ...! Mitt nye hjem? Hvorfor?

Jeg kunne ikke bli her. Mor visste ikke hvor jeg var og hvis jeg ble her kunne jeg ikke holde løftet mitt til far. Å bli værende på Torash ville være som et fengsel. Min verden var fullstendig forskjellig fra deres av en grunn. Jeg kunne aldri venne meg til deres livsførsel. Jeg trengte frihet. Dara'vee hadde lurt meg. Jeg ville aldri blitt med henne hvis jeg visste at det var en enveisbillett!

Jeg reiste meg sakte opp. Jeg svelget så hardt jeg kunne og prøvde tvinge i det minste litt vennlighet inn i stemmen, men jeg kunne ikke for at ordene mine likevel hørtes ut som en trussel.

«Hent tingene mine,» sa jeg og pekte i retning døra.

Den ellers blide jenta stirret i noen sekunder målløst opp på meg. Hun hadde aldri trodd at jeg ville reagere slik. Jeg kunne til og med ane en smule rystelse i øynene hennes. Blikket hennes flakket mellom ansiktet mitt og hendene hennes som hun hadde begynt å fomle med da hun svarte.

«Jeg skulle gjerne ha gjort det, miss, men jeg kan ikke. Jeg har fått streng beskjed om at De skal ha på Dem kjole. Jeg kan ikke gå imot Prinsessens ordre.»

Jeg tok et skritt nærmere henne og knyttet nevene. Id'yll holdt blikket rettet mot hendene sine. I øyekroken hennes kunne jeg se en antydning til tårer. Jeg svelget stoltheten og prøvde forgjeves å ta meg sammen.

«I det minste hent sverdet og kappen min,» sa jeg.

Id'yll snufset.

«Hvis du henter dem for meg,» jeg tok sats og tvang meg selv til å si resten, «lover jeg at jeg skal ta på meg kjolen.»

Min personlige Ecko så opp på meg med våttrukne øyne. Hun tvang fram et lite smil og nikket ivrig.

«Men på en betingelse,» sa jeg og holdt fram pekefingeren, «at jeg faktisk får ha sverdet med meg.»

Id'yll nikket igjen og snudde seg i retning døra. Rett foran den stoppet hun. Et øyeblikk virket det som at hun var i villrede, men så bråsnudde hun og stormet bort til meg.

Jeg stirret overrasket ned på henne. Id'yll gjorde sitt aller beste med å holde tårene tilbake. Uten å nøle mer hoppet hun inn i armene mine og nektet å slippe taket. Jeg holdt pusten. Dette ble for mye for meg. To klemmer på to dager og attpåtil hadde jeg kun på meg en liten nattkjole. Aller helst hadde jeg bare lyst til å dytte henne vekk så fort som mulig, men da jeg kjente henne riste klarte bare ikke å få meg selv til å gjøre det.

Det er det jeg sier, jeg har begynt å bli veik.

Jeg stod der stiv som en stokk og prøvde å hinte til at hun skulle slippe taket, men Id'yll tok ikke hintet. Jeg kremtet brydd og klappet henne forsiktig på hodet.

Til slutt steg Id'yll unna. Hun smilte sitt mest takknemlige smil, før hun snudde og småløp ut av døra.

Igjen var jeg alene. Alene med kjolen. Jeg gløttet bort på den og fikk frysninger. Jeg hadde aldri likt å gå med pene klær. Selv de gangene det var påbudt, som når Den Syvende gruppen kom for å inspisere avlingene våre, nektet jeg å ha på noe annet enn hverdagsklær. Klær skal være praktiske og behagelige, ikke overpyntet og stive. Hvordan skal man for eksempel håndtere et sverd i kjole?

Jeg sukket og løftet den motvillig opp.

Fra noen vinkler kan den vel muligens være litt fin ...