Den Åttende (Completed)

33

Desperasjonen som fikk hele kroppen min til å riste, drev meg fremover da blikket mitt falt på mor. Hjernen min ble på et sekund tømt for tanker og jeg stirret mot mannen som gang på gang slo pisken mot den bare ryggen til mor med hele sin styrke. Jeg kjente hjerte mitt slå fortere og blod strømme til ansiktet mitt i sinne. Jeg måtte stoppe dette! Dette var min feil alt sammen.

«Stopp!» befalte jeg med autoritet i stemmen.

Til tross for at det var helt stille var det ingen som reagerte på ropet mitt. Det virket nesten som om de ikke hørte meg, selv om jeg visste inderlig godt at de gjorde det. Ingen snudde seg engang da jeg nådde folkemengden med Utstøtte foran scenen. Frykt holdt dem i tømme.

«Stopp, sier jeg!» gjentok jeg og prøvde å bane meg vei gjennom folkemengden.

Denne gangen var det noen av tilskuerne fra Den Første gruppen som så mot meg og noen hvisket til hverandre, men ingen gjorde noe.

Jeg flyttet ikke blikket fra mors pinte uttrykk. Det var ingen som hørte meg. Ingen som prøvde å hjelpe. Selv mine med-Utstøtte flyttet seg ikke engang for å slippe meg frem til scenen. Jeg kastet et blikk opp mot tribunen hvor Den Første gruppen satt. De så irritert mot meg og et par av dem reiste seg opp, uten tvil med hensikt å få meg til å holde munn.

Jeg kjente raseriet vokse i meg. Jeg så mot mor. Jeg trengte bare se på henne for å vite at hun ikke lenger var i kontroll over sin egen kropp. Lyden av skrikene hennes som etter hvert gikk over til et stønn, fosset lik en flodbølge over meg. Hun kom ikke til å overleve dette hvis jeg ikke gjorde noe nå. Jeg kom ikke til å rekke bort til i tide.

«Hold opp!»

Ropet min skar gjennom luften som et sverdegg da stemmen min brast. I samme øyeblikk kriblet det over kinnene mine. En etter en falt alle rundt meg bevisstløse om, med meg som episenteret. Den grusomme mannen som stod oppe på scenen falt urørlig sammen fortsatt med den blodige pisken i hånden.

Plutselig var det helt stille i dalen. På en merkelig måte virket verden med ett veldig rolig.

Jeg for min del hadde ikke stanset. Jeg fortsatte å løpe mot scenen. Jeg så øynene til mor forsvinne bak i hodet hennes før øyelokkene hennes falt igjen samtidig som kroppen hennes falt bevisstløst om, med ansiktet først, ned på de ru tre-plankene som utgjorde henrettelsesscenen.

«Mor!»

Jeg banet meg vei mellom og over bevisstløse kropper uten å ta blikket vekk fra moren min. Da jeg endelig hadde kommet helt frem til scenekanten, hoppet jeg opp i en rask bevegelse. Så raskt jeg kunne falt jeg ned på kne ved siden av mor og snudde henne rundt. Jeg holdt ansiktet hennes i hendene mine mens jeg prosjekterte tankene mine til henne. Jeg tryglet henne om å våkne. Om å ikke forlate meg. Under fingrene mine kjente jeg blodet hennes pumpe. Hjertet hennes kjempet for å holde henne i live.

Nølende åpnet mor øynene og da blikket hennes til slutt fant meg var det som om hele verden stod stille rundt meg. De andre rundt oss fantes ikke. Jeg kjente den kjølige kveldsvinden blåse rundt oss sammen med bladene som den hadde virvlet opp. Verden ble stadig mørkere og det slo meg hvor vakker moren min var. Til tross for at hun var Utstøtt og det hun nettopp hadde gjennomgått, var hun ikke noe mindre tiltalende. De blanke, kjærlige øynene hennes lyste mot meg og fikk klumpen i halsen min til å vokse.

Anstrengt og sakte løftet hun opp en spinkel hånd mot ansiktet mitt og strøk meg over fødselsmerket. Da den kalde hånden hennes traff huden min ble jeg fylt med både trøst og en enorm sorg på en gang. Hele kroppen hennes ristet voldsomt. Mor smilte kjærlig mot meg.