Nucah og jeg så oppspilt på hverandre. Jeg plukket med meg fakkelen og trådte inn i det neste kammeret. I lyset fra fakkelen så jeg at dette rommet var mye større, omkring tre ganger så stort. Gulvet var laget av tre.
Rundt om i rommet stod det lysestaker. Jeg tente den nærmeste og kammeret ble fylt av lys. Jeg gjorde store øyne. Det var et gravkammer. To av veggene var fylt med glassmontere, men det var ikke annet enn bein igjen av levningene i dem. Under hver av glassmonterne var det inngravert et navn.
Nucah gikk bort til en av rekkene og begynte å lese av dem.
«Jeg tror dette er kongelige,» informerte han.
Jeg studerte den som lå nærmest der jeg stod. Beliggenheten å dømme, var det den andre herskeren begravet her.
Dronning Nira. 2. hersker av Se'isis med sete på De Svevende Ki'iva-fjellene, regjeringstid: 20 måner.
«Nucah, se på denne her.» Nucah kom bort. «Dronning Nira var den andre herskeren etter at de bosatte seg på De Svevende Ki'iva-fjellene. Det må bety at De svevende fjellene ikke alltid har vært hovedstaden.»
Nucah møtte blikket mitt og øynene hans lyste av ekstase. Kinnene mine ble varme og jeg skyndte meg å se vekk.
«Men hun regjerte kun i tjue måneder», fortsatte jeg, «sammenlignet med de andre her, er det den korteste regjeringstiden registrert. Jeg lurer på hva som skjedde.»
Nucah undersøkte platen.
«Nei», sa han og strøk over innskriften, «det står tjue måner, og siden vi har fire av dem, blir det bare fem måneder.»
«Bare fem måneder», utbrøt jeg.
Nucah trakk seg vekk fra platen. «Hun kan ha blitt syk, eller så var hun ikke egnet som Dronning.»
Jeg ristet på hodet.
«Nei, jeg tror det må ha vært noe annet.»
Nucah gikk videre men plutselig stoppet han brått.
«Ayala ...?»
Jeg snudde meg mot han og fulgte blikket hans. Først da oppdaget jeg bildet som dekket endeveggen. Bildet viste et enormt fjell, og rundt det stod utallige personer med hendene hevet oppover. Den øverste delen av fjellet svevde over dem.
Hendene mine begynte å skjelve og halsen min ble tørr. Nucah var den som til slutt klarte å si det.
«Dette var hvordan Den Svevende fjellene ble til», sa han åndeløst, «Den Åttende gruppen løftet et helt fjell opp fra bakken og gjorde det svevende.»
Jeg kjente meg svimmel og jeg la en hånd foran munnen min.
«Dalen vår er krateret etter det fjellet», fortsatte han.
Ved ordene hans dukket minnet om far på nytt opp i hodet mitt, men denne gangen husket jeg mer. Jeg husket!
Jeg følte fars hender rundt meg. Jeg satt på fanget hans. Opp foran meg holdt han sverdet.
«Dette er din arv, Ayala», hørte jeg han hviske mildt inn i øret mitt, «du skjønner kanskje ikke betydningen av det nå, men dette sverdet er fra en annen tid. En tid vi aldri må tilbake til. En tid langt verre enn denne.»
Jeg snudde hodet mitt slik at jeg så han. Til tross for mildheten i stemmen hans var øyene hans mørke og stirret fraværende på sverdet.
«Det er derfor jeg arvet sverdet, og det er derfor du skal arve det sammen med dette ritualet. For å minne oss på at vi må gjør alt i vår makt for å hindre at det igjen skal komme en tid som den.»
ANDA SEDANG MEMBACA
Den Åttende (Completed)
FantasiJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
