Den Åttende (Completed)

11

Nucah løftet opp re'elen han nettopp hadde fått løsnet fra beinet sitt opp foran seg. Nucah var overrasket over at den fortsatt etter så mye juling strevde iherdig med å komme seg løs. Men Nucah hadde ingen planer om å la den gå.

Med blikket festet på re'elene som stormet mot han, hevet han den strevende re'elen opp foran brystet sitt og løp dem i møte.

Re'elene var fryktløse dyr som aldri ga seg eller var ubesluttsomme, men selv de ble overrasket over at kveldsmaten deres løp brølende mot dem uten å nøle et øyeblikk. De sakket ned farten litt, før de brølte tilbake og bykset framover med fornyet styrke og pågangsmot.

Jeg kan klare det! Jeg må!

Da flokken var bare noen få meter fra Nucah brølte han på ny og brukte høyden sin som fordel da han slo vekk det første angrepet fra re'elene. Med en nå bevisstløs re'el som skjold foran seg stormet Nucah gjennom flokken med re'eler. Han løftet dem opp og kastet dem rundt seg, sparket dem, slo dem som prøvde å angripe han tilbake. Snart hadde flokken blitt redusert fra 10 til 5.

Nucah hadde egentlig håpet at de, etter at angrepsstyrken deres hadde blitt svekket så mye, skulle trekke seg tilbake, men han visste at det ikke var annet enn ønsketenkning. Re'eler gir seg ikke før den siste av dem er død. Det betydde også at Nucah heller ikke kunne gi seg.

Nucah fortsatte å lede kampen. Han nektet å gå over på defensiven igjen. Han skulle vinne, uansett hva.

Plutselig kjente Nucah såret han hadde på leggen gi fra seg smerte igjen, ikke at det noen gang hadde sluttet, men nå begynte det på ny. Nucah kastet et blikk ned på beinet sitt og så at en re'el nok engang hadde bitt seg fast.

Nucah skar tenner og angret på at han ikke hadde tatt sjansen på å løpe fra re'elene da han løftet opp beinet og sparket så hardt han kunne inn i den nærmeste re'elen. Han sørget for at han traff slik at det var de to re'elene som traff hverandre, ikke beinet til Nucah og re'elen.

Re'elene ble kastet bakover og traff et tre to meter unna. Nucah tok et nytt grep på re'elen han brukte som beskyttelse og vendte seg mot sine neste motstandere.

Bare tre igjen. Pluss en ...

Uten å nøle kastet Nucah seg over de tre re'elene som bykset mot han. Disse tre var de minste re'elene i flokken. De var mye mindre og bare halvparten så sterke. De var nok mye yngre og uerfarne, for da Nucah konfronterte dem sakket de farten og la den korte, pjuskete halen mellom beina.

Nucah stoppet ikke, og klarte uten problemer å sparke to av dem vekk. Da de landet oppå noen andre re'eler et lite stykke borte, kunne Nucah høre de gi fra seg et lite klynk.

Nucah snudde seg med overkroppen rettet mot den siste re'elen. Da Nucah tok et skritt mot den, rykket den seg ikke. Den bare stod der. Om den hadde tenkt å konfrontere Nucah, eller om den var stiv av frykt, fikk Nucah aldri vite.

Nucah hevet re'elen han hadde i hendene over hodet og kastet den så hardt han kunne ned på den unge re'elen foran seg. Den gav også fra seg et ynkelig klynk da den ble truffet.

Tungpustet stirret Nucah på re'elene som lå på bakken nedenfor seg. Han hadde ikke lagt merke til det under alt styret med å ikke dø, men re'elen han hadde brukt som skjold så ikke lenger ut som en re'el.

Sakte hevet Nucah hendene sine over hodet. De var tunge som bly, men anledningen krevde en feiring. Nucah brølte av glede men også for å få ut det siste adrenalinet og stirret opp mellom regndråpene som omfavnet han.

Jeg vant ... jeg overlevde ...

En liten del av han trodde ikke på det og lurte på om han allerede var død. Kroppen hans føltes for lett til å være i live. Men så hørte han hjerte hans hamre mot trommehinnen og etter hvert som adrenalinet avtok kom smerten og svimmelheten sakte krypende.