Den Åttende (Completed)

15

Idet Id'yll åpnet døren ble øynene mine dratt mot vannet. Den innerste veggen i det lille rommet vi hadde kommet inn i, var et stort vindu mot et rom fylt med vann. Ikke mer enn en glassvegg separerte oss fra den blåaktige væsken. Fengslet bevegde jeg meg bort til vannet og tittet gjennom vinduet. På den andre siden var det et rør med en diameter på omtrent fem meter og jeg kunne ikke se bunnen. Lengere ned skimtet jeg derimot noen fra Den Sjette gruppen svømme opp og ned vannsøylen på vei til forskjellige rom.

«Dette er Den Sjette gruppens transportvei. Disse rørene med vann strekker seg gjennom hele palasset og over resten av Torash og er måten vi kommer oss fra sted til sted. Ved å bruke dem kan vi forflytte oss kjemperaskt takket være vannstrømmen inne i rørene uten å forstyrre noen av de andre gruppene. Den døren der,» Id'yll pekte på en liten dør til høyre for meg, «fører til tjenerveien, trappehuset. Hvis du går ned til 300de etasje skal vi møte deg der.»

Jeg skulte kritisk bort på døren før jeg så tilbake på vannsøylen. Id'yll begynte å tøye armene sine mens hun gikk mot vannrøret og stilte seg ved siden av meg. Jeg ville mye heller dykke ned i vannet enn å gå ned flere dusin trapper.

Jeg skulle til å legge hendene mine på glasset da Id'yll varsomt stoppet dem.

«Beklager, Miss, jeg mener Ayala, men bare Den Sjette gruppen kan trenge gjennom hinnen, dessuten tror jeg ikke kroppen din ville taklet trykket.»

«Hinnen?» Jeg hevet et øyebryn.

«Eller membran, om du vil. Den Femte gruppen lager dem. Hvordan ellers skulle vi komme oss inn i vannrørene?»

Jeg holdt blikket hennes og vurderte hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg uansett ikke var i stand til å trenge gjennom hinnen, hvilken skade kunne jeg gjøre? Igjen strakte jeg fram hånden min og rørte ved hinnen. Det var som å ta på gelé. Til min overraskelse ga hinnen etter og etter hvert som jeg dyttet hånden lenger inn, trengte jeg gjennom og hånden min var innhyllet av vann.

Jeg smilte og kjente på den deilige sensasjonen av å føle vannet rett på huden. Mens jeg hadde hånden slik begynte jeg på nytt å høre sildring. Men denne gangen var lyden annerledes. Den kom ikke lenger innenifra hodet mitt, men fra vannet foran meg. Jeg ble ikke svimmel av lyden, men jeg kunne høre hver enkel dråpe som falt inne i røret og jeg kunne kjenne dem treffe fingertuppene mine. Etter hvert trakk jeg til meg hånden. Da den var helt ute forventet jeg at hånden min skulle være våt, men den var helt tørr. Et par dråper lå i håndflaten min, men de bare prellet av som perler.

Jeg så opp igjen og møtte blikket til Id'yll. Hun så ut som om hun nettopp hadde sett et spøkelse. Jeg trakk skeptisk på øyenbrynene, men var likevel avslappet etter kontakten med vannet.

«Hva?» spurte jeg.

«Hva ... hva var det der?» stotret Id'yll fram med enda lysere stemme enn vanlig.

«Hva da?»

«Det der!» svarte Id'yll og gestet med store bevegelser til hinnen og hånden min.

Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde aldri sett en membran før, så hvordan skulle jeg vite hvordan den fungerte?

Echas tok et skritt fram og stilte seg foran meg. Den store kroppen hans tårnet over meg, og jeg måtte lene hodet bakover for å møte øynene hans. Han stirret på meg med harde øyne, og jeg fikk følelsen av å være i et forhør.

«Hva?» spurte jeg forsvarende.

Jeg tok et skritt vekk fra dem og la armene i kryss. Øynene deres fulgte meg.

«Du skal ikke være i stand til å gjøre det der,» sa Echas strengt, «bare vi kan trenge gjennom hinnen.»

Jeg svelget hardt. Noe var veldig galt, i det minste mente Echas og Id'yll det, og det gjorde meg urolig. Å trenge gjennom hinnen hadde for meg føltes like naturlig som å puste, likevel mente de at det skulle vært umulig. Echas så urolig og skeptisk på meg.