Den Åttende (Completed)

38

Lyden av utallige stemmer møtte oss da vi satte fot i tronsalen. Det var langt færre til stede i forhold til de andre gangene jeg hadde trådt frem for Dronning Serina. Jeg gikk ut ifra at det var valgfritt denne gangen om de ville være til stede.

Det var også en annen ting som var annerledes. Jeg visste hva som lå foran meg. Jeg var ikke lenger en maktesløs, Utstøtte jente i en ukjent verden. Ville ikke lenger spille snill med Dronningen. Hadde kun noen få timer igjen å leve, så hun fortjente ikke min høflighet. Fra det øyeblikket jeg satte fot i tronsalen kjente jeg blikket til Dronning Serina på meg.

Rundt meg kunne jeg høre hvisking og skjellsord bli kastet mot meg. Noen hyttet neven sin mot meg. Jeg kunne føle fiendtligheten deres på kroppen. I et forsøk på å roe meg, gned jeg fingrene over vannboblen i hånden min. Ett skritt av gangen gikk jeg mot min død. Jeg var villig til å ofre meg for De Utstøtte hvis jeg måtte, det hadde vært min intensjon da jeg overga meg.

Jeg gløttet bort på Nucah. Naiv som jeg var, hadde jeg ikke sett Nucahs egentlige holdning før det var for sent. Hadde jeg bare gravd lenger ned i sinnet hans, hadde jeg sett hva han egentlig hadde fore. Han hadde oppnådd det han ønsket; jeg var nedbrutt og ønsket å dø.

Da vi stoppet foran trappetrinnene som ledet opp til Dronningens trone oppdaget jeg også Dara'vee som stod stødig ved sin mors side. Nucah stoppet sammen med resten av vaktene bak meg. I de blå klærne han hadde fått, var det vanskelig å legge merke til at han ikke hørte hjemme i mengden av Tredje.

«Knel foran din Dronning,» kommanderte General Ryser.

Jeg trakk skjelvende pusten. Hele verdenen min gikk i oppløsning. Jeg følte meg som et lite barn fanget i en storm ute på havet. Bølgene var så store og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg var fullstendig alene og forlatt, det beste jeg kunne gjøre var å gi opp. Jeg gløttet opp på Dronning Serina, og selv jeg ble overrasket over mine egne følelser.

Jeg var skjelven, men jeg var ikke lamslått; jeg var rasende.

Jeg møtte blikket til General Ryser og lot fødselsmerket mitt og øynene mine blusse opp. Ukontrollert og skjelvende, sendte jeg alt raseriet mitt mot han og forstyrret vannet i kroppen hans nok til at han falt fremover ned på kne.

«Jeg kneler ikke for en gammel dame som prøvde å drepe en hel landsby av uskyldige!» ropte jeg og det ble umiddelbart stille i hele salen.

Flere kraftige vakter fra Den Tredje gruppen skyndte seg fremover og grep om meg for å hindre meg å gjøre mer. Med grove hender på skuldrene mine og på hodet mitt dyttet de meg ned på kne. Jeg strittet imot, men jeg klarte ikke å bekjempe dem med ren styrke.

«Ayala av De Utstøtte,» Dronning Serina sin stemme ga gjenlyd gjennom salen. Jeg sluttet å kjempe og møtte blikket hennes. Han satt rakrygget på tronen sin med hendene foldet avslappet i fanget. Ansiktet hennes var fullstendig følelsesløst. «Du vet bedre enn å kjempe imot nå. Din henrettelse er unngåelig. Aksepter det.»

Jeg tok ikke blikket fra henne.

«Dara'vee, kan du kunngjøre dommen?»

Dara'vee nikket til moren sin og lettet fra bakken. Hun svevde halvannen meter over bakken og snakket høytidelig og dannet til folkemengden og meg.

«Ayala av De Utstøtte har gjort seg skyldig i den mest alvorlige forbrytelse; hun angrep ved to anledninger Se'irsis' kjærlige Dronning, Hennes Majestet Serina III. Siden dette hendte under en evaluering av De Utstøtte i landsbyen under De Svevende Ki'iva-fjellene, har vi vurdert at De Utstøtte i virkeligheten har blitt mindre siviliserte, noe vi ikke trodde var mulig. For at denne utingen, denne sykdommen, ikke skal spre seg til flere landsbyer, ble det avgjort at hun, sammen med resten av hennes landsby, vil bli utslettet.»