Den Åttende (Completed)

14

Idet bevisstheten trengte seg innpå Nucah, angret han øyeblikkelig på at han hadde våknet og forsøkte å sovne igjen, men den dvelende smerten nektet han og virkeligheten slo bokstavelig talt pusten ut av han. Nucah pustet tungt gjennom nesen og prøvde å ignorere de pulserende slagene av smerte som slo gjennom kroppen hans. Da han etter en stund lyktes med dette, åpnet han øynene igjen og så rundt seg.

Han befant seg delvis under en kampestein. Fuglene sang og en kjølig bris blåste over ansiktet hans. Det var så fredelig. Hadde det ikke vært for smerten hadde Nucah lagt seg for å sove igjen med en gang. Mysende, med et uklart blikk, så Nucah en person komme gående mot han med noe i hendene. Da personen kom litt nærmere, kom Nero'ziis alvorlige ansikt til syne. I hendene hadde han en tøyfille.

Hva skal han med den?

Nucah la plutselig merke til at han var fuktig på pannen. Han så opp og rørte ved den. På pannen hans lå det en lignende tøyfille. Den hadde nok vært fuktig og kald tidligere, men nå var den bare klam og varm.

«Du er våken!» utbrøt Nero'zii takknemlig som nå hadde kommet inn under kampesteinen.

Nucah møtte blikket hans og Nero'zii smilte tilbake, men det var ikke det samme bekymringsløse smilet han pleide å smile. Det var et vemodig, utmattet smil.

Nucah skulle til å sette seg opp da han kjente smerten igjen. Nero'zii skyndte seg bort til han med fillen i hånden.

«Ikke anstreng deg,» advarte han og satte seg ned ved siden av Nucah, «du har høy feber.»

Nucah adlød uten å svare. Han visste gutten hadde rett.

Mens Nero'zii byttet ut fillen Nuca hadde på pannen, begynte tankene hans å drive av gårde.

«Hva er klokken?» spurte Nucah.

Han hadde ment å si det på en vanlig måte, men stemmen hans kom ut som rusten og svak som om stemmebåndet hans var laget av sandpapir og han slet med å forme ordene.

Nero'zii myste mot solene. «Litt over ti tror jeg.»

Så mye! Jeg kan ikke bare ligge her! Vi må finne Ayala, nå med en gang!

Mer enn noe annet hadde Nucah lyst til å komme seg opp og fortsette letingen, men kroppen hans nektet å følge ordrene hans. Bare han rørte en finger eller snudde på hodet advarte kroppen hans han om virkningene. Han følte seg som et stykke mørbanket kjøtt. Han innså ganske raskt at dette ikke gikk. Den bedagelige siden av han syntes det hørtes innbydende ut å ligge stille mens han ble tatt hånd om, men situasjonen tillot ikke det. Likevel visste Nucah at det ikke var mulig for han i den tilstanden han nå var i å gjenoppta letingen etter Ayala.

De fordømte re'elene! Og disse plagsomme sårene! De måtte bare gjøre alt så mye mer komplisert.

Nucah stønnet irritert og så oppover mot himmelen. Fra der de lå var både solene og skyene godt synlige. Han kunne i det minste betrakte dem slik han pleide, selv om den avslappende følelsen han pleide å få av dem var uoppnåelig for øyeblikket. Men det var noe ved dem som ikke var som alltid. Noe var annerledes.

Nucah sperret opp øynene.

«Nero'zii,» hvisket Nucah, «hvor er vi?»

Nero'zii unngikk øyekontakt. Nucah tok et fast grep om armen hans og så inntrengende på han. Nucah svelget i et forsøk på å renske stemmebåndet uten å lykkes. Han kaldsvettet da frykten grep om han.

«Nero'zii? Hvor er Ki'iva-fjellene? Vi er ikke ute av dalen, er vi vel?» Nucah tok ikke blikket fra Nero'zii.

Nero'zii nølte før han svarte.