Den Åttende (Completed)

8

Jeg hadde først ikke skjønt hvorfor Dara'vee plutselig ba meg om å gå inn i en heis, kunne hun ikke bare fly dit vi skulle, men da heisdørene åpnet seg så jeg hvorfor. Vi befant oss nå i jordkjelleren under overflaten.

Hvorfor all verden skal jeg møte Dronningen her?

Vi steg inn i rommet. Her var taket mye lavere, omtrent like lavt som hjemme hos meg. Når jeg tenkte meg om, minnet det faktisk meg ganske mye om hjemme. Tomme, mørke vegger med små vinduer helt oppunder taket, få møbler og det luktet gjord. Det smertet meg å innrømme det, men jeg følte meg faktisk mer hjemme her enn jeg følte meg på det rommet jeg hadde fått tildelt.

Dara'vee ledet meg gjennom kjelleren. På grunn av plassmangelen hadde hun senket vingene sine slik at de hang nedover ryggen hennes, istedenfor å holde dem hevet som om hun skulle til å lette slik de hadde gjort siden jeg traff henne.

Dara'vee åpnet en dør i den andre enden av kjellerrommet og gestet til at jeg skulle gå inn. Dette rommet var mindre enn det forrige, men til gjengjeld holdt det samme standard som resten av palasset med hvitmalte vegger og polert gulv. Midt i rommet stod et stort bord dekket på til tre personer. I enden av det satt Dronning Serina med hendene i fanget. Jeg kjente kroppen min spenne seg idet øynene mine traff henne. I hvert hjørne av rommet hadde en sikkerhetsvakt blitt utplassert for å hindre meg i å gjøre noe drastisk. Mens Dara'vee ledet meg bort til den ledige bordenden, fulgte alle meg med intense øyne. Stemningen var kvelende og jeg hadde lyst til å gå ut samme veien som jeg kom.

Jeg satte meg stille ned og la den ene hånden betryggende på sverdet. Dara'vee satte seg på stolen ved siden av moren sin.

Til slutt kremtet Dronningen.

«Ayala,» sa hun og smilte, «så hyggelig av deg å spise middag sammen med oss.»

Jeg betraktet henne nøye. Selv om hun smilte la jeg merke til at øynene hennes sa noe helt annet. De var kalde og følelsesløse uten noen form for hengivenhet for meg.

«Gleden er på min side, Deres Majestet,» svarte jeg og gjengjeldte henne med det samme kalde smilet som hun hadde sendt meg.

Smilet hennes forsvant øyeblikkelig og hun lente seg tilbake i stolen. Et kort blikk på sikkerhetsvakten til høyre for henne var alt som skulle til før han tok et skritt fram og løftet av lokket på tallerkenen foran henne. Etter at Dronning Serina hadde tatt den første biten, fulgte de andre vaktene hans eksempel og løftet av lokkene på tallerkenen foran Dara'vee og meg. Lukter jeg aldri hadde kjent før strømmet mot meg. Selv om jeg var skeptisk til hele konseptet med å spise med en fiende, gjorde jeg som Dara'vee og tok små biter av den luksuriøse maten.

«Grunnen til at jeg har tilkalt deg hit, Ayala, er fordi det er noe jeg gjerne forhøre meg om, hvis det du sier er sant.»

Jeg hevet øyenbrynene. Dronningen la ned bestikket og foldet hendene.

«Så jeg spør deg igjen: er du helt sikker på at ikke du, eller noen annen i familien din har stjålet sverdet?»

Igjen dette med stjeling? Nei, dette begynner å bli tåpelig.

«Ja, jeg er helt sikker,» svarte jeg og prøvde å høre litt sivilisert ut, «jeg arvet det av far, og han arvet det av sin far, som arvet det av sin far. Vi har ikke stjålet det.»

Dronning Serina stirret på meg med kalde øyne og jeg stirret tilbake. Etter en liten stund så jeg det rykke i den ene munnviken hennes og noe som kunne minne om et skeivt smil formet seg over munnen hennes. Hun gestet med den ene hånden og sikkerhetsvaktene og rådgiverne hennes forsvant ut døren. Vi var nå alene i rommet, hun, Dara'vee og jeg. Jeg kjente det krible i fingertuppene og pulsen min økte. Jeg likte ikke dette overhodet.