Jason vs Justin? (Under redigering)

Del 36

Jeg våkner av at jeg hører noen høye lyder. De kommer fra gangen. Det er nok bare folk fra rommet ved siden av eller noe sånt. Jeg prøver å ta tak i telefonen min, og sjekker hvor mye klokken er. Den viser 18.00. Flyet går jo ikke før tre på natta, så det er en stund til. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre før det. Det er tross alt 9 timer igjen.

"Jeg ser at du er våken" sier Jason med sin nydelige og mørke stemme. Ja, jeg tror kanskje jeg begynner å like han. Selvom det er mulig at han bare bruker meg for at han ikke skal bli oppdaget av polititet. Han kommer sikkert til å stikke av så fort vi er ute av landet. Det er jeg helt sikker på. Jeg må virkelig slutte å tenke så mye på han. Han er jo ikke noe særlig bra for meg egentlig. Han er jo en av USA's mest ettersøkte. Han havner ofte i trøbbel, og dreper folk uten å nøle. Jeg får frysninger bare av å tenke på det. Og en smule redd.

"Vil du bli med ut før vi drar fra Miami?" spør Jason.

"Ja, greit. Det er jo bedre enn å være her resten av tiden" svarer jeg og smiler. Det samme gjør han også.

Det er jo ikke så mye å gjøre her uansett. Så hvorfor ikke gå ut en tur.

Jason tar på et par solbriller som liksom skal skjule han litt. Det er jo ikke så enkelt å gå hvor man vil. Når man er med Jason McCann.

Vi går ut av hotellet, og nærmere byen. Så foreslår jeg at vi kan dra til parken.

"Har du lyst på noe?" spør Jason i det vi setter oss ned.

"Ja, jeg er litt tørst" svarer jeg, og Jason reagerer kjapt og går fort for å kjøpe noe å drikke.

Jeg ser meg rundt, og føler at jeg har vært her før. Det er noe kjent med dette stedet. Jeg bare vet ikke hva. Så ser jeg en liten jente som løper rundt og har det gøy. Jeg begynner å gå mot henne. Hun ser veldig kjent ut. Jeg prøver å snakke med henne, men hun hører meg ikke. Hun ser meg heller ikke. Jeg snur meg og ser at jeg fortsatt sitter på benken. Er dette bare en drøm eller noe? Så blir alt helt hvitt, og jeg er 'tilbake'. Den lille jenta er borte, og jeg sitter på benken.

Plutselig ser jeg noen som kommer mot meg. Det er ikke Jason, eller noen jeg kjenner. Hvem er det?

"Hei, jeg heter Nathan" sier han og holder hånden frem.

"Hei, Victoria" svarer jeg og tar imot hånden hans. Han ser utrolig kjent ut. Og jeg har hørt det navnet før. Det er jo sikkert mange som heter det. Men det er noe med akkurat han.

"Du, jeg må stikke nå. Kan jeg få nummeret ditt? Så kan vi kanskje snakke sammen senere" sier han og blunker til meg.

Jeg begynner å le litt inni meg. Han er en som kommer veldig fort til poenget, haha. Jeg føler at det er riktig å gi han nummeret så jeg gjør det. Han begynner å gå, og en liten stund senere kommer Jason med en smoothie. Jeg tar den imot, og tar en liten slurk.

"Det er favoritten min. Hvordan visste du det?" sier jeg og tar meg en slurk til.

"Ren tilfeldighet" sier han og tar opp skuldrene hans.

Etter at vi drikker ferdig smoothie'ne våres. Så kommer det en vogn med masse snacks, godteri... og KARAMELLISERTEPLER det er favoritt snack'sen min. Jeg og mamma pleide å spise det i parken. Nå som jeg tenker på det. Jeg savner henne virkelig mye. Jeg skulle ønsket hun var her og spiste karamelliserteepler med meg.

"Jason! Jason! Se der! Kan du bli med meg jeg fikk lyst på noe" skriker jeg nesten. Han skulle til å svare, men jeg tar tak i hånden hans og drar han med meg før han rakk det.

"En karamelliserteple" sier jeg til mannen som står bak vognen.

Han gir meg en og sier "Det blir 5 dollar (40 kroner)"

"Jeg kan betale" sier Jason og tar opp lommeboken.

"Neida, det går fint" sier jeg og leter etter lommeboken min som ligger i vesken. Før jeg rekker å ta den ut så betaler Jason for meg. Vi går til den benken som vi satt på istad.

Jeg sitter og ser på det røde eplet som er dekket med karamell. Alle minnene fra den tiden da mamma var her kommer frem. Jeg smiler mot den og tar en bit. Jeg føler at Jason stirrer på meg.

"Vet du hva. Hvis du vil ha en så kan du gå å kjøpe din egen. For denne er min" sier jeg til han som en liten 5-åring og begynner å le.

"Jeg skulle akkurat til å kjøpe en selv jeg" sier han og reiser seg.

Han kommer tilbake med en karamelliserteple i hånden. Jeg smiler mot han og han smiler tilbake. Hver gang jeg bare ser på det eplet så blir jeg så glad. Jeg gir et tegn til Jason at jeg har lyst til å gå litt rundt.

Vi reiser oss og begynner å gå litt rundt i parken.

"Du Jason du har litt karamell ved munnen" sier jeg og peker mot munnen hans.

"Her mener du?" spør han og prøver å ta den bort. Noe som han mislyktes.

"Nei, her" sier jeg og peker på det samme stedet nok en gang. Han får det fortsatt ikke bort.

"Vent litt, så kan jeg ta det bort" sier jeg og steller meg rett foran han og tar det bort. Jeg kan kjenne den varme pusten hans.

Ved øyenkroken så ser jeg en skygge som står stille. Men så fort jeg begynner å snu meg litt mot den så forsvinner det.