Jason vs Justin? (Under redigering)

Del 49

Selena's P.O.V

Jeg savner han, egentlig. Alle minnene våres, og alt. Jeg er glad for at vi er gode venner selvom vi ikke er sammen lengre.

Han gjorde meg så lykkelig. Hva har jeg gjort? Jeg må snakke med han så fort jeg møter han igjen. Håper ikke det er for sent.

Victoria's P.O.V

*Victoria's drøm*

"Vil du gjøre meg til den lykkeligste mannen i verden ved å bli sammen med meg?" spør en mørk og dyp stemme foran meg.

"Ja, jeg vil bli sammen med deg" svarer jeg med glede og klemmer han hardt. Så kysser vi, det første kysset vårt som ett ordentlig par.

*******************

"Ja" svarer den samme mørke og dype stemmen.

"Jeg erklærer dere som mann og kone. Du kan nå kysse bruden" sier presten.

*Slutt på Victoria's drøm*

Jeg åpner øynene raskt og setter meg opp. Hvem drømte jeg om? Jeg kunne ikke se ansiktet på personen i drømmen. Alt ble så tåkete. Jeg la ikke engang merke til hvor jeg var i drømmen engang. Det eneste jeg vet er at jeg kommer til å gifte meg med den samme som sa "Vil du gjøre meg til den lykkeligste mannen i verden ved å bli sammen med meg?". Hva er alt det her for noe?

Jeg tar opp mobilen min for å sjekke klokka. Den er to på natta. Det er best jeg legger meg igjen. Kanskje jeg får se hvem som er i drømmen min nå. Å Victoria, hvorfor tenker du så mye? Jeg må virkelig slutte å overtenke sånn. Jeg legger meg ned igjen, og faller raskt til søvn.

*Victoria's drøm/mareritt*

"Jeg kan ikke tro det. Etter alle disse årene så skal du forlate meg for henne? Det er jo...." roper jeg til personen foran meg.

"Unnskyld, men jeg bare begynte å få følelser for henne. Victoria, jeg klarer ikke å kontrollere det. Jeg er lei for det" avbryter han meg. Den stemmen høres kjent ut, men jeg klarer ikke å tenke på hvem det er.

"Unnskyld, det er alt du har å si? Vi har vært forlovet i en uke, og nå bestemmer du deg for å forlate meg slik? Hva slags følelsesløs person er du? Vet du hva? Det er helt klart over. Jeg vil aldri se deg igjen, aldri" sier jeg og løper vekk fra han. Tårende triller ned kinnene mine mens jeg løper. Alt blir bare mer og mer tåkete og uklart.

For hvert skritt jeg tar så forsvinner alle minnene mine. Alle de minnene der jeg er sammen med den gutten/mannen fra istad. De blir blåst bort som sand på bakken på vindfulle dager.

*Slutten på Victoria's drøm/mareritt*

Jeg våkner nok en gang. Disse drømmene blir bare verre. Kanskje jeg skal bare være våken nå. Jeg tørr ikke å tenke på hva som skjer i neste drøm.

Jeg tar på meg en cardigan, og går ut av bussen. Det er en benk på den andre siden av bussen, så jeg går dit for å sette meg ned.

Jeg ser opp på stjernene. De er nydelige.

Bestevennene mine er her, og pappa er her. Jeg bør egentlig være glad, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er det. Det er noe som irriterer meg. Noe jeg har glemt, noe som er veldig viktig. Siden jeg føler meg så tom.

"Hei, hvorfor sitter du her ute så sent?" spør en kjent stemme. Jeg snur meg, og får øyekontakt med Mathias.

"Får ikke sove" svarer jeg.

"Samme her. Greit, om jeg setter meg ned?" spør han. Jeg nikker som et svar. Så klart kan han jo det? Det er ikke akkurat min benk.

"Så har det skjedd noe spennende mens jeg har vært borte?" spør jeg for å slippe en klein stillhet.

"Ja, faktisk. Det her har jeg ikke fortalt til noen enda. Du må love å ikke si dette vidre, eller lage drama ut av det, eller bli sint. Lover du?" spør han alvorlig.

"Ja jeg lover" svarer jeg nervøst.

"Og vær så snill og lat som om alt er normalt imorgen og helt til hun drar" sier han.

"Okei, men kan du si det snart? Du gjør meg veldig nervøs akkurat nå" sier jeg.

"Greit, jeg sier dette som en god venn. Jeg vil ikke ødelegge noe mellom dere to, men Camile er ikke til å stole på" sier han.

"Hva mener du?" spør jeg forvirret.

"Camile har gått bak ryggen din flere ganger, og hun er ikke så særlig glad i deg. Jeg vil ikke skade forholde deres, men jeg synes at du fortjener å vite det" svarer han og puster lettet ut.

Jeg blir helt stiv, og forvirret.

"Hvorfor sier du det? Camile er jo en av beste venninnene mine. Hvordan kan du si noe sånt?" spør jeg.

"Jeg overhørte Camile og Britney snakke om at de planlegger å ødelegge livet ditt. Og at Camile aldri har vært en ekte venn" svarer han.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Begge er bestevennene mine, og jeg er like glad i dem. Jeg vet ikke hva jeg føler, eller hva jeg skal gjøre, eller tro. Alt ble så bra i liten stund. Hvorfor må livet være så komplisert?

"Victoria, jeg føler meg helt grusom, men du fortjener virkelig å vite det. Jeg vil ikke at du skal bli såret og helt knust. Jeg ville bare ditt beste. Jeg vet at dette er vanskelig å tro, men det er helt sant" sier han.

"Takk, for at du advarer meg. Jeg skal være forsiktig uansett" sier jeg og faker et smil.

"Se et stjerneskudd, ønsk deg noe" sier han og all oppmerksomheten min er på himmelen. Det er så fint. Jeg lukker øynene, og ønsker meg noe.

"Det begynner å bli kaldt. Skal vi gå inn?" spør han. Jeg klarer ikke å få fram en lyd. Så jeg nikker, og begynner å reise meg opp.

Vi går inn på bussen igjen.

"Natta, sov godt" sier han.

"Natta, sov godt du også" svarer jeg og går inn på rommet mitt.