Flaws

Kapittel fire - Brune øyne

Flaws
Kapittel fire - Brune øyne

~•Aaron•~

Jeg ble sittende i bilen da den mystiske jenta nærmest løp ut av bilen min. Stum. Målløs. For henne var det nok en lettelse, som om hun endelig hadde greid å rømme fra en gæren kidnapper.

Hva var greia hennes? Hvorfor hatet hun meg sånn? Spørsmålene surret rundt i hodet mitt, nesten sånn at jeg ble svimmel, men mest av alt lurte jeg på hvem hun var.

Jeg hadde aldri sett hennes vakre brune øyne som skinte mer enn stjernene på himmelen før, og bare de i seg selv fikk meg til å smile. Selv når hun ble irritert på meg og himlet med dem.

Snøen hadde lagt seg som et tynt lag på bakken, og snøfnuggene fortsatte å falle i en rask tempo. Det var bare et grunnlag for resten av vinteren, for her i Idaho var vinteren ekstrem. Snøen rakk meg som oftest opp til knærne, og kunne drukne lillesøsteren min Molly.

Bare noen minutter etter at hun hadde gått inn til skolen kom hun ut igjen, munnviken min trakk på seg, men det lille smilet gikk fort tilbake igjen når jeg så gutten ved siden av henne. Gutten smilte til henne, ga henne et blikk som viste hvor glad han var i henne. Fra hvordan de oppførte seg rundt hverandre antydet jeg at de to hadde et nært forhold, og at de måtte være sammen. De dultet borti hverandre, og flere ganger ga de hverandre det blikket.

Selvfølgelig hadde en vakker nydelig jente som henne en kjæreste, det var den eneste forklaringen på hvorfor hun var så stengt rundt meg. Jeg så ned på setet hvor hun hadde sittet. Lukten av henne var der fremdeles. En merkelig, men god blanding av sjokoladekake og Marc Jacobs parfyme.

Noe lyste på gulvet foran setet hun hadde sittet på. Jeg bøyde meg fremover, og så en mobil. Det traff meg med en gang at den ikke var min, men jentas. Hun hadde tatt feil mobil når hun løp vekk fra meg. Jeg plukket den opp og stønnet irritert, for hva var livet uten mobil? Det riktige svaret her er: Ingenting.

Jeg prøvde å låse opp mobilen hennes sånn at jeg fikk ringt min egen mobil. På den måten fikk vi avtalt en tid for å utveksle mobiler og jeg fikk møte jenta uten masken. Vinn vinn, for min del i alle fall.

Men det var nesten umulig å komme seg inn. Jeg hadde prøvd alle de åpenbare kodene (1234, 0000, 4321), men ingen av de funket. Jeg visste ingenting om henne, ingen viktige datoer i livet hennes, ikke navnet hennes, ikke hvor gammel hun var, ingenting.

Jenta og kjæresten hadde kjørt avgårde for lengst, og jeg hadde ingen mulighet til å finne henne igjen. Jeg slapp ut enda et sukk og begynte å kjøre hjemover.

Da jeg endelig kom hjem var lysene i stua de eneste som var på. Klokken hadde blitt 11, og jeg var ganske sikker på at mamma og Molly ikke var våkne. Så vidt jeg kjente dem hadde de nok lagt seg allerede da jeg dro hjemme fra. Den eneste jeg tenkte det kunne være var Eliza, og det hadde jeg rett i.

"Er du fortsatt våken?", spurte jeg lavt og gikk nærmere henne. Hun lå på sofaen med et pledd surret godt rundt seg og bladde fort gjennom kanalene på tv-en, uten engang å gi programmene som gikk på en sjanse.

"Det er fredag, så hvorfor ikke?", svarte hun, og prøvde å holde seg våken, men jeg kunne se hvor trøtt hun var. Håret hennes var i en knute på toppen av hode, som fortalte meg at hun ikke hadde vasket det på en stund.