Flaws

Kapittel trettisyv - Hemmelighetene vi holder

Flaws
Kapittel trettisyv - Hemmelighetene vi holder

~•Aaron•~

Jeg, mamma, Eliza, og Molly hadde kjørt ut til Utah like etter tivoliet dagen før. Da vi hadde ankommet bestemors lille gamle hjem, der mamma hadde vokst opp og bodd til hun var 25, tikket klokken syv om morgenen. Molly sov i armene mine og Eliza var så god som halvdø da vi tråkket inn i det mint-luktende hjemmet. Siden mamma og jeg hadde vekslet på å kjøre de seks timene det tok til nabostaten, tok vi oss muligheten til å ta en blund mellom hver av turene våre. Likevel var vi begge fullstendig utslitte, som om vi hadde holdt oss våkne hele natta.

Vi var alle så slitne at vi sovnet i stua. Vi hadde ikke engang rukket å bære inn gavene fra bilen og inn til huset for å sette dem ned under juletreet sammen med de andre gavene bestemor hadde kjøpt inn - som det året var mye mer enn årene før, så mye mer at gavene nådde helt bort til peisen. Bestemor levde på pensjonspenger, og det så ut som hun hadde brukt opp alt hun hadde spart hele livet i bankkontoen på julefeiringen det året. Hvorfor hun tenkte dette var et godt tidspunkt på å investere alt av penger hun hadde, visste jeg ikke ennå, men i løpet at dagen ville svaret bli lagt i hendene mine.

"Hva er det, besta?", hadde jeg spurt.

Klokken var rundt elleve. Det hadde vært en relativt hektisk morgen. Mens jeg, mamma og Eliza løp inn og ut av huset som galninger for at Molly ikke skulle ferske oss i å bære inn gavene fra bilen, forsøkte bestemor å distrahere henne med tilnærmet helt brente, hjemmelagde pepperkaker i senga. For hver gang jeg passerte dørkarmen, kunne jeg høre Mollys rastløse kommentarer bli mer og mer problematiske, så vi ble nødt til å sette i gang å øke tempoet vårt. Eliza kunne som vanlig ikke brydd seg mindre om Molly fant ut sannheten om at julenissen ikke fantes på den unge alderen av tre, men for det lot hun som om hun gjorde det. Det var et julemirakel.

Etter at gavene var på plass, og juletreet så vidt kunne bli sett av det blotte øyet, kom overlykkelige Molly løpende ned trappene og skrek av glede så naboene våre hjemme i Idaho kunne hørt det. Eliza, som var i et uvanlig godt humør, hjalp Molly med å finne gavene som var til henne, og bestemor satt i den behagelige lenestolen sin og så på meg og ikke på vidunderet rett foran henne.

"Jeg bare tenkte litt på den dagen du gifter deg", svarte hun, uten å sugarcoate det i hvilken som helst grad. Det kom helt uten videre, uten noen snakk om ekteskap som førte opp til det. Bestemor hadde en vane av å alltid si hva som var på tankene hennes. Hennes likefremme oppførsel var visst en av de mange faktorene til at bestefar falt for henne.

De var ganske forskjellige, bestemor og bestefar. Historien om hvordan de møttes, hørte jeg først da jeg var femten, i begynnelsen av fasen i livet mitt mange ville kalt f*ckboy-fasen, da jeg ikke kunne sette pris på sann kjærlighet. De hadde begge gått på samme skoler ut gjennom hele deres utdannings-liv, selv universitetet, der de studerte litteratur. Det var som om skjebnen hadde satt dem sammen. De var ment for hverandre, likevel hadde de aldri snakket sammen, ikke engang holdt øyekontakt i mer enn et sekund.

Det var før bestemor en dag, ut av det blå, satte seg ved siden av besten under et foredrag og fortalte han at han hadde slående vakre havblåe øyne, som hun visstnok alltid hadde beundret. Hun var så sannferdig og ulik de andre jentene på deres alder, at bestefar den samme dagen fortalte bestekompisene sine at han hadde funnet kvinnen han kom til å gifte seg med - og de fortalte han at han var gæren. Og kanskje var han det. Men den kjæreligheten de to følte for hverandre siden dag en, den var langt fra gæren... Den var komplett ellevill.