Flaws

Kapittel nitten - Gode tider

Flaws
Kapittel nitten - Gode tider

~•Dawn•~

Siden det enda var tid før jeg skulle 'møte venner', bestemte vi oss for å kjøre innom kontoret til Dave først. Nancy hadde bedt meg om å vente i bilen, men jeg insisterte på å bli med. Jeg måtte spørre han om denne Elizabeth kvinnen, kunne ikke holde en slik hemmelighet inni meg. Såklart visste jeg ikke om han faktisk var utro, men det skadet ikke å spørre. Gjorde det?

Jeg hadde riktignok bare vært en del av familien i fem år, og jeg var usikker på om jeg hadde 'rettighetene' til å konfrontere Dave med noe så stort som dette. Samtidig kunne jeg heller ikke la Nancy gå rundt og tenke at ekteskapet hennes var på sitt beste når det kanskje eller kanskje ikke var det.

Heisturen opp til kontoret var lang, stappfull og på toppen av det hele; stille. Da vi endelig hadde kommet oss opp til femte etasje måtte vi presse oss ut, ved et punkt hadde jeg til og med mistet Nancy. Heldigvis fant jeg henne igjen, og vi ble gjenforent. Bygningen var full av ganger med dører overalt. Ved siden av dørene hang det skilt, som fortalte hvilket kontor som tilhørte hvem og jobbposisjonen deres. Det var et av de mest kjedelige stedene jeg hadde vært i, og det kom fra jenta som bare hadde fargene svart og hvit i skapet sitt.

Vi behøvde ikke å gå en lang vei før vi fant kontoret til Dave. Mens jeg mente det var høfligere å banke på, braste Nancy rett inn uten å tenke over det.

"Hei jenter. Jeg visste ikke du skulle bli med Dawn?" Dave så opp fra pcen sin overrasket, og stelte seg opp på bena. Nancy leverte mobilen til han, og scenarioet tok meg tilbake til da jeg hadde levert mobilen til Aaron. Déjà fricking vu.

"Hun skulle ut for å møte noen venner, så jeg ga henne skyss", oppklarte Nancy. Øyenbrynene til Dave trakk seg sammen forvirret

"Ut med venner?"

Hvorfor ble de begge så sjokkert over at jeg hadde venner? Jeg var da ikke en ensom ulv? Eller jo, det var jeg. Ouch.

"Ja, Dawn har venner, for en stor overraskelse", svarte jeg uttrykksløst. Jeg var nokså fornærmet, og det viste jeg ved hjelp av enda en god venn av meg; sarkasme.

"Vi må nok komme oss på veien igjen. Klokken er snart fire", kunngjorde Nancy og bevegde seg tilbake mot døren.

"Bare gå i forveien du, jeg må spørre Dave om noe", rådet jeg, men det var mer som en kommando.

"Å, ok", nølte hun, og smatt bekymringsløst ut døren. Jeg så tilbake på Dave når jeg hadde forsikret meg om at Nancy var utenfor hørevidde.

"Kjør på. Hva var det du ville snakke om?", smilte han, og lente seg tilbake på bordet. Jeg pustet tungt inn og ut et par ganger, for jeg visste ikke hva spørsmålet ville forårsake i hjernen hans.

"Hvem er Elizabeth?", spurte jeg rett ut, og så på mens smilet hans sakte forsvant. Det myke blikket hans var nå stivt. Han var stum, kunne ikke få ut et eneste ord. Jeg kunne se frykten spre seg i øynene hans. "Hvem er hun?", gjentok jeg.

"Hvordan vet du om henne? Har du gått gjennom sakene mine?" Han virket mer stresset enn sur.

"Nancy ba meg hente mobilen din og det hadde kommet en melding fra Elizabeth. Jeg snoket ikke, jeg leste bare fra den låste skjermen", forklarte jeg, og ventet fremdeles utålmodig på svaret til mitt spørsmål. 

"Jeg beklager for å forstyrre, men om du ikke vil komme for sent så må vi dra nå", lydte det fra utenfor døren. Stemmen til Nancy var like hyggelig som alltid, selv når hun ikke har noen anelse om hva som foregår. Til da hadde jeg bare stirret stygt på Dave.