Flaws

Kapittel førtiseks - S(k)O(d)S(s)

Vote og kommenter <3

Flaws
Kapittel førtiseks - S(k)O(d)S(s)

1 dag til vitnemålsutdeling
-
Torsdag

~•Aaron•~

Disse dager hadde jeg en fast rutine fra da jeg kom hjem fra skolen til jeg la meg: ingen fester i helgene, ingen lange samtaler med Dawn gjennom nettene, ingen fine drømmer; ingen drømmer i det hele tatt, bare et mørkt teppe av ingenting på innsiden av tankene og øyelokkene mine.

Klokken 21.04 presis var det på tide for den daglige frokostblandingen. Dagene var snudd på hodet, og frokost spiste jeg nå både om morgenen og kvelden - og når enn jeg hadde mulighet. Jeg var uten tvil over gjennomsnitt underernært. Likeledes hadde livet mitt blitt så fremmed fra hva jeg var vant til, og det var trygt å kunne si at jeg ikke likte det.

I hjemme var det i hovedsak stille i hvert rom jeg entret. Når man bodde med tre jenter/kvinner og hadde blitt fersket for utroskap, var det ikke mye de ville si til deg; med mindre de av høflighet ønsket deg en god morgen, og selv da virket det ikke oppriktig; hvorfor skulle jeg ha en god morgen når Dawn mest sannsynlig ikke hadde det? Selv Molly, som ikke visste hva konseptet gikk ut på, visste såpass at hun var sur på meg på vegne av alle jenter som noen gang hadde blitt løyet til av sine partnere.

Mamma snek seg ned trappene rundt samme tid jeg stappet i meg den første skjeen med nøyaktig fire havreputer og tilsvarende perfekt mengde melk. Klokken var langt over Mollys leggetid. Akkurat denne dagen hadde jeg blitt så lei av å ikke ha noen å snakke med hjemme at jeg bestikket henne med kjeksene mamma hadde lagt på øverste hylle, i hensikt for at hun ikke skulle nå dem. Vi hadde så en lang samtale om kjærlighet og anger, og Molly lærte en haug av nye begreper jeg håpet hun aldri ville få bruk for senere i livet.

Molly var en lett sover, i motsetning til Eliza og jeg. Hun kunne bli vekket opp av alt mulig, selv den minste lyd, og om hun gjorde det, forble hun våken i flere timer - noe som så gikk utover mamma, som allerede var utmattet fra å prøve å få Molly til å legge seg, og det var jo fremherskende min feil.

Apropos Molly, hun hadde ikke kreft. Legene hadde rotet med noen testprøver og gitt oss beskjeden de egentlig skulle gi familien til en annen liten jente på Mollys alder. Jeg kunne ikke akkurat si jeg var overlykkelig over nyhetene; i et annet hus i Idaho var det faktisk ei lita jente med leukemi og en familie i fortvilelse. Glad var jeg selvsagt for at det ikke var min lillesøster som måtte gå gjennom denne djevelske lidelsen, og at vi ikke hadde skremt henne med det faktum at hun kunne dø på en så ung alder, men det var minst like ille for den uheldige familien at deres barn kunne.

Å hate kreft var allmenngyldig.

Så ja, det viste seg at jeg hadde vært sint på Dawn forgjeves. På den tiden forbannet jeg de 'hersens legene'. De var praktisk talt noen av de smarteste menneskene som eksisterte på jorda, også hadde de greid å være så uorganiserte at de leverte kreftbeskjed til feil person, og så måtte gjøre det enda en gang, som hadde vært unødvendig om de bare hadde gjort det riktig den første gangen.

Men etterpåklokskap er ingen dum klokskap. Jeg kunne ikke legge skylden på legene for å ha ødelagt forholdet mitt, det hadde jeg klart helt på egenhånd.

"Du, hvordan går det med deg?", spurte mamma meg. Av refleks sperret jeg noenlunde opp øynene; det var den første gangen noen hadde spurt meg om det. Det var ingen som tenkte på hvordan jeg hadde det, eller hva jeg følte. Det var ingen som visste hvor mye jeg hatet meg selv for hva jeg hadde gjort, unntatt Dawn, og jeg var ikke sikker på om hun engang trodde på meg.