Flaws

Kapittel trettito - Bære nag til noen

Flaws
Kapittel trettito - Bære nag til noen

~•Aaron•~

Aaron: er du snart ferdig med den tingen jeg spurte deg om???

Slik lydte meldingen jeg hadde sendt til Tyler. Det hadde vært en hektisk dag og jeg trengte noen gode nyheter.

Men om det var gode nyheter jeg skulle få, visste jeg ikke. Jeg ville bare ha noe å tenke på, som ikke hadde noe å gjøre med Dawn eller han mannen kledd i svart.

Hele skoledagen hadde jeg isolert meg selv i min egen lille usynlige boble. For første gang på flere år hadde jeg til og med gått rundt i gangene med hodet hengende ned for å indikere hvor høyt jeg ønsket å være for meg selv. Dessverre funket ikke det trikset for alle like godt som det gjorde for Dawn.

Den ene dagen jeg ikke ville snakke med noen, var den dagen absolutt alle ville snakke med meg. Ironisk, ikke sant? Det var som når man ville ha noe så mye at når man endelig fikk det så var det ikke like spesielt som man trodde det ville være, på en måte, eller noe sånt.

Første time var den verste. Lancaster klaget over at jeg var sen igjen og jeg hadde ikke energi til å argumentere mot straff. Øyenbryn rynket på seg og øyne utvidet seg da jeg ikke hadde en tåpelig unnskyldning for hvorfor jeg ikke dukket opp til timen i tide. Tenk, jeg gadd ikke å krangle med en lærer. Selv en som ikke visste hvem jeg var hadde blitt overrasket. Heldigvis for meg var Lancaster i et så godt humør at jeg slapp gjensitting uten engang å prøve.

Men utrolig nok var det ikke Lancaster i seg selv som forårsaket følelsen av at den ene timen varte mye lengre. Det var heller hva som hadde skjedd rett før timen. Det som skjedde med Dawn.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn kidnappingsforsøket. Hvordan kunne jeg? Jenta jeg var forelsket i hadde nesten blitt tatt for en eller annen grunn jeg ikke hadde noe kunnskap om. Det kunne ha vært en tilfeldighet, at Dawn var på feil sted til feil tid, men så lukket og hemmelighetsfull hun var, var sjansen for at det ikke var en tilfeldighet mye større.

I følge Jesse var hun nå trygt hjemme, bak låste dører i sitt eget hus. Mellom timene snakket han i evigheter om hva han hadde sett og kom til meg med spørsmålene siden Dawn var for skjelven til å svare på noen av dem.

Jeg visste han løy om nesten alt han påsto; at han bare hadde sett slutten av det, at Dawn hadde trampet inn i klasserommet hans med tårer i øynene og bedt han om å kjøre henne hjem, at hun var for skjelven til å svare på spørsmålene hans.

Et av disse spørsmålene han hadde spurt var om mannen hadde sagt noe som kunne fastslå noe om hvorfor han gjorde hva han gjorde.

Jeg løy. Øye for øye, tann for tann. Jeg sa mannen ikke hadde sagt noe som helst, ikke engang sett på oss. Jeg skulle gjerne likt å si at jeg løy med Dawn i tankene mine, for det var tydelig at hun ikke svarte på spørsmålene hans fordi hun ikke ville og ikke fordi hun ikke kunne, men det hadde vært enda en løgn.

Selv om jeg ble igjen med en haugevis av spørsmål, prøvde jeg å legge det bak meg inntil videre. Det var vanskelig å ikke tenke på det, spesielt når Tyler bestemte seg for å ta opp telefonen og ringe meg. Jeg følte det på meg umiddelbart at dette var alvorlig om han ikke ville svare over melding.

"Hei, det er Tyler" Åpningen hans fikk meg til å himle med øynene. Det meste Tyler sa fikk meg til å himle med øynene.