Flaws

Kapittel tjuefem - Greit

Flaws
Kapittel tjuefem - Greit

~•Dawn•~

Dagen før hadde jeg møtt på Aaron flere ganger enn jeg ønsket. Han var så og si overalt etter det kysset. Til og med på kjøpesenteret. Det forundret meg at han sto og snakket til Gail, ettersom hun var nervøs rundt enhver fra fotballlaget. Jeg hadde prøvd flere ganger å spørre hva de snakket om, men hun endra temaet hver gang og ignorerte meg som om jeg var et spøkelse.

Jeg hadde bestemt meg for noe. Noe jeg ikke visste om var en god avgjørelse eller ikke. Jeg skulle gjemme følelsene mine og late som ingenting. Late som om jeg ikke var forelsket. At det kysset ikke hadde påvirket noe, ikke utløst noe. Jeg tenkte det ville bli barnemat, men der tok jeg virkelig feil.

For jeg var tross alt bare enda en jente. Den eneste måten jeg kunne kurere denne tåpelige og patetiske forelskelsen min på var om jeg holdt meg til avgjørelsen min om å late som. Hvor lenge det ville vare visste jeg ikke, men jeg hadde en følelse langt inni meg som sa jeg ville knekke i løpet av bare noen timer.

"Dawn, fikk du meldingen til Gail om pepperkake bakingen i morgen?", spurte Manuel da han dukket opp ved siden av meg og skapet mitt.

"Jepp. Kommer du?", svarte jeg. Gail ønsket å gjøre noe godt for nabolaget vårt denne julen, og mente den beste måten å gjøre det på var å bake pepperkaker for naboene. Hun ville spre julestemningen, selvom den allerede hadde ankommet nabolaget for lengst. Julelys hadde blitt hengt på takene og opplåsbare julenisser var plassert i snøen.

"Ja, selvfølgelig. Jeg har aldri bakt pepperkaker før, men en gang må jo bli første", innrømte han, og lo en hes og usikker latter. Til da hadde jeg nesten ikke greid å balansere konsentrasjonen min mellom samtalen med Manuel og å finne bøkene til mattetimen, men det Manuel hadde sagt fikk raskt oppmerksomheten min.

"Har du aldri bakt pepperkaker før? Noen sinne?" Jeg spratt ut av skapet som lukket seg igjen. Det var egentlig ikke for vanskelig å tro at han aldri hadde bakt pepperkaker før. Selv hadde ikke jeg gjort det på over fem år. I Indiana pleide jeg og familien min å bake pepperkaker hvert år. Det var en tradisjon jeg aldri ville skulle ende, men det gjorde den.

"Ja, det var det jeg sa. Jeg mistet på en måte en stor del av barndommen min", fortalte han. Jeg låste opp skapet atter en gang, alltid like forbannet som alle andre ganger.

"Blir det litt for personlig om jeg spør hvorfor?", spurte jeg nysgjerrig. Han hadde mistet en stor del av barndommen sin akkurat som jeg hadde mistet en gigantisk del av ungdomstiden min. Vi hadde nok begge gått gjennom en hel haug med ting.

"Ja, det blir det nok", nikket han. Jeg skjønte godt hvorfor han ikke ville snakke om barndommen sin, for det ville ikke jeg heller. Jeg ville ikke minne meg selv på alt jeg pleide å ha. Glede. Lykke.

"Da spør jeg ikke" Jeg bladde gjennom bøkene dovent. Det var like før jeg ga opp, men om jeg dukket opp tomhendt til fru Lancasters time ville jeg bli nødt til å dele tekstbok med noen. Og så ille skjebnen hadde behandlet meg i det siste, ville det ikke overrasket meg om den personen var Aaron. Dermed fortsatte jeg kampen, og aktet ikke å gi opp.

"Snakkes", sa Manuel sky før han gikk videre mot sitt eget klasserom. Alle tankene mine var rettet mot Aaron. Så mye at jeg ikke lå merke til at Manuel hadde stått bak skapdøren min i nesten et minutt uten at noen av oss hadde sagt noe. Aaron Malone hadde tatt over hjernen min. Den lille hjernen som hadde funket så fint før nå. Stakkars hjerne.

Speaking of the devil.

Aaron poppet opp ved siden av meg, på den siden av skapet hvor jeg kunne se trynet hans og ikke den siden Manuel hadde stått på (siden jeg følte meg mer komfortabel med). Han smilte bredt.