Flaws

Kapittel trettifem - Nyt utsikten, kjære

Flaws
Kapittel trettifem - Nyt utsikten, kjære

~•Dawn•~

"God jul!", smilte en overlykkelig Gail, med glede i stemmen, like overlykkelig som da hun hadde plukket meg opp hjemmefra i bilen sin. Sammen hadde vi kjørt helt til enden av ikke-så-grenseløse Pocatello, hvor det årlige tivoliet var satt opp. "Er det ikke helt fantastisk?!", la hun til da vi stoppet i midten av alle de forskjellige lekene og karusellene.

"Jo, like fantastisk som i fjor" Enda en Campbell tradisjon som forsvant i løpet av årene; tivoliet. Det var av den samme grunn som de andre tradisjonene vi hadde pensjonert oss fra: barna vokste opp.

"Jeg gikk ikke i fjor, jeg", fortalte hun, og trakk litt på skuldrene. For en eller annen grunn følte jeg behovet for å stille et oppfølgingsspørsmål. Sånn var det mellom Gail og jeg. Jeg ville faktisk snakke med henne.

"Hvorfor ikke?"

"Vel, pappa var på foretningsreise og brødrene mine holdt på med noen andre greier, så jeg hadde ingen å gå med"

Det var trist å høre at hun ikke hadde noen venner. Hvem kunne ikke like Gail? Hun var jo en liten ball av lykke som smilte hvor enn hun gikk. Det hadde ikke overrasket meg om hun hadde sittet og smilt under begravelsen til en hun var glad i. Hun tenkte alltid på det positive, ikke det negative og dystre.

"Skjønner. Det var ikke noe moro uansett" Jeg rynket på nesa. Det var aldri moro på tivoliet. Ikke bare mislikte jeg å feire jul uten familien min, men karuseller var heller ikke min greie. Jeg var ikke redd for å gå på dem eller noe, jeg hadde det bare ikke gøy på dem. Det var vanskelig å ha det gøy når alt man ville var å dø og bli gjenforent med familien sin. Den deprimerende tiden hadde faktisk minsket over årene; og utrolig mye de siste månedene.

"Du synes ingenting er morsomt da", påpekte hun, og hadde faen meg rett. Jeg skulle gjerne ha ønskt å syntes noe var morsomt, og hadde jeg vært en mye større løgner enn det jeg allerede var, hadde jeg kanskje sagt at jeg hadde prøvd å ha det moro men at det ikke hadde funket. Jeg er en person som lett gir opp, og det er en av tingene jeg absolutt hater ved med meg selv. Det verste var at om man var en person som ofte ga opp og prøvde å endre på den egenskapen ville det aldri funket, for man ville bare ha gitt opp. Akkurat sånn var det med meg. "Men godt forsøk på å prøve å få meg til å føle meg bedre"

"Takk"

Jeg tok et raskt overblikk over hele stedet. Det var ikke mye som hadde forandret seg siden sist. Noen av karusellene hadde kanskje blitt flyttet noen meter bort fra der de pleide å være, men ellers var det ikke mange andre merkbare forandringer. Fra smilene til alle rundt meg å dømme, virket det som om de aller fleste hadde det gøy.

"Å herre min hatt...", kom det ut av Gail. Blikket hennes var limt på ett sted uten å rykke seg. Hun sto helt stille. Jeg prøvde å se i samme retning som henne, men det var umulig å se noe som helst gjennom den store folkemengden. "Der er han"

"Hvem 'han'?", spurte jeg, nesten litt skremt på grunn av Gails voldsomme reaksjon.

"Han jeg fortalte deg om etter at vi hadde gått rundt med pepperkakene! Han jeg liker!", forklarte hun. Igjen forsøkte jeg å følge blikket hennes, da hennes udetaljerte forklaring ikke hadde beskrevet utseendet til den hemmelige forelskelsen hennes.