Flaws

*ALTERNATE UNIVERSE CHAPTER*

d a w n
22.06.17

"God morgen", smiler jeg, og omfavner både mamma og pappa samtidig i en gigantisk bamseklem. Smilet brer seg og dekker en større andel av ansiktet mitt i det de klemmer tilbake, den ene hardere enn den andre. Jeg kan ikke fastslå hvem som er hvem før jeg motvillig løsriver meg fra klemmen jeg selv begynte, og på tull hiver etter pusten.

Hver morgen siden første klasse har jeg gått opp til foreldrene mine og gitt dem en klem, en klem som legger igjen lukten av meg på dem begge, så de husker meg ut gjennom dagen. Jeg begynte å gjøre det noen uker inn i mitt første år på grunnskolen, da jeg for en eller annen grunn følte en slags frykt for at mamma og pappa ville glemme meg siden vi ikke kom til å se hverandre så ofte som vi pleide; og nå skjer det bare av seg selv.

I dag varte klemmen noe lengre enn til vanlig. Mamma legger hånda på hjertet og sukker lydløst i det hun innser at dette muligens er siste gang jeg vil gi dem en klem før skolen. "Husk at Bloom familien kommer over for middag i kveld", minner hun meg om så straks hun får ristet det bittersøte momentet av seg, antagelig forsøker å endre temaet hun helst ikke vil snakke om.

Jeg tror ikke engang hun har latt tanken om at jeg skal gå på skole i en annen stat streife hjernen hennes siden dagen jeg sendte inn seks applikasjoner til seks forskjellige skoler; fem av dem utenfor Indiana. Jeg har virkelig ingenting mot hjembyen min, hadde det ikke vært for det faktum at alle vennene mine praktisk talt siden tidenes morgen har ytret deres hypotese om hvor deilig det vil bli å bo alene i en sovesal flere tusen kilometer fra alt de kjenner til, og at deres ønske om å oppleve noe nytt over årene så og si har smittet over på meg.

Ja, jeg kunne godt søkt på flere skoler nærmere hjemmet, men det er noe ved å bo i en stat man ikke kjenner som gir en vandrelyst, til tross for at man helt garantert kommer til å jobbe med skole - eller jobbe generelt for å ha råd til å betale tilbake student lånene.

Så langt har jeg blitt avslått av fire skoler, satt på venteliste av en, og kommet inn på "i tilfelle"-skolen min - du vet, den skolen du søker på i tilfelle du blir avslått av alle de andre skolene; også kjent som skolen med det høyeste opptaksprosentet på lista di - og i mitt tilfelle, også den eneste skolen innenfor statsgrensene.

"Ja, apropos det...", begynner jeg tilbakeholden, med ryggen til, nesten en anelse beskjeden over å spørre det kommende spørsmålet enda en gang, i og med at jeg har spurt den tusenvis av ganger tidligere ved hundrevis av forskjellige omstendigheter.

"Ja?" Pappa drar på ordet med et spørrende tonefall, som om han ikke vet hvilke fire ord som vil komme ut av munnen min det neste sekundet, eller de gjenbrukte argumentene som følger med den.

"Kan Cole også komme?" Cole har deltatt i nærmest alle familieaktiviteter utført av min familie, siden foreldrene hans jobber så mye og alle søsknene hans har flyttet ut av huset for lengst; han tuller ofte om at han var en ulykke foreldrene hans ikke var forberedt på. De bidro mer i oppdragelsen til hunden deres enn til Cole, han ble så og si oppdratt av hans femten år eldre søster, som følte seg såpass forpliktet til å passe på han at hun ikke flyttet ut av familiehuset deres før Cole var fjorten og hun tjueni - og gift.

Cole tilbringer mer tid med meg, Max, mamma og pappa enn han gjør med sin egen familie, og jeg klager ikke. Jeg liker å ha Cole rundt meg, det får meg til å føle meg trygg mot noe uekte, noe imaginært jeg har en fornemmelse av et sted i sjelen min, men som jeg ikke kan sette fingeren på, som om det er en meg i et annet univers som lider konstant, selv om jeg vet det bare er noe jeg innbiller meg.