Flaws

Epilog - Mirakel

Dawn

Det var en lykkelig - bittersøt - dag, til tross for alt som hadde skjedd kvelden før. 

Jeg var fullstendig kledd i den blå uniformen, i likhet med resten av kullet mitt. Hver av oss holdt et a4 ark i grepet, et vi kunne nå mange steder med: vitnemålet. Vi hadde offisielt uteksaminert fra videregående.

Tilsynelatende ble nyhetene om meg og min fortid skolens største snakkis på gårsdagens ball. Flere blikk ble sendt i min retning, men ikke de stygge jeg fikk da jeg var med Aaron, heller snille blikk jeg ikke var vant til. Få våget å komme bort til meg og kondolere, men de som gjorde det satt jeg veldig stor pris på, selv om jeg ikke kjente dem så godt som jeg kunne hatt om jeg bare hadde orket å bli kjent med dem de siste fire årene. 

De som ikke kom bort for å kondolere, gratulerte meg i farten for å ha kommet meg gjennom videregående. På akkurat denne  skolen var det forventet at minst 15 elever ikke kom til å uteksaminere. Det flommet ikke over av smarte elever her, for de få smarte som var igjen gikk over til privatskoler for å få bedre utdannelse enn den "primitive" som vi fikk tilbudt her på Pocatello. Utenom Tyler selvsagt.

Til alles overraskelse var det ingen som strøk. Alle holdt seg over eneren. For den grunn var vi alle lykkelige. Ikke bare for oss selv, men også for medelevene våre. Derfor gikk alle rundt og gratulerte hverandre, selv om vi ikke kjente hverandre så godt.

Jeg hadde allerede fått tatt farvel med Tyler, Manuel, og selv Marcedes, og hver av dem tok avskjeden ganske godt. Nancy, Dave og Jesse derimot, de hadde det litt vanskeligere med å akseptere det faktum at jeg nå kunne gå hvor enn jeg ville, og at det var nettopp det jeg skulle.

Aaron

"Dawn!", ropte jeg febrilsk - litt mer desperat enn jeg hadde tenkt meg - i det jeg så henne ta tak i bildøren. Hun snudde seg forsiktig, håret blåste i vinden i samme retning og smilet hun ga fra seg ga meg lyst til å løpe bort og løfte henne opp i armene mine.

"Jeg trodde du dro hjem", sa hun, og bevegde seg langsomt mot meg mens jeg gjorde det samme. Da det kun var en meter mellom oss, stoppet vi begge. Jeg hadde fortsatt, men i det øyeblikket virket hun så sårbar at jeg ikke turte.

Jeg smilte jeg og, svakere enn det jeg bar da vi var sammen. "Nei, jeg bare kom ut fra salen litt sent"

Hun stappa hånda i baklomme og tok frem noe med håndflata lukket. "Jeg gikk i gjennom noen saker i morges, og jeg tror denne er din" Hun rakk frem hånda og åpnet sakte. Mp3 spilleren jeg hadde gitt henne, som jeg hadde lurt inn på rommet hennes etter at hun returnerte den da vi var snødd inn hjemme hos meg, mp3 spilleren med den ene sangen jeg den dag i dag mener definerte forholdet vårt.

For ikke å krangle, tok jeg i mot, og satte i gang den mest klissete bekjennelsen. "Jeg vet du hater meg og sånt, men jeg vil bare at du skal vite at jeg alltid kommer til å elske deg. Uansett hva kommer det alltid til å være et sted for deg i hjertet mitt. Og jeg vil at du skal huske det, og kun glemme det om du endelig finner lykken og ikke lengre vil huske på meg", startet jeg. Da det hadde gått gjennom hodet mitt hørtes det helt romantisk ut, men nå når jeg hørte det utenfor mitt eget hode, skjønte jeg raskt at det hørtes dumt ut. Likevel fortsatte jeg. "Om det har seg sånn at du forelsker deg i noen om et par år, om du faller for dem hardere enn du falt for meg, vil jeg at du skal glemme meg, og ikke ha samme tankegang som jeg kommer til å ha om det er jeg som er i den nevnte situasjonen"

Hun så på meg som om jeg var gal, med bryna krøllet, slik de ikke ofte var. "Du vet, den kvelden jeg møtte deg på maskeraden, hadde jeg ønsket meg et mirakel da jeg blåste ut lysene på kaken. Og med det mente jeg jo at hvem enn som hadde ansvar for familien min sin død skulle bli funnet og arrestert sånn at jeg kunne dra tilbake til Indiana. Jeg tenkte ikke så mye over det etter den dagen om jeg skal være ærlig, og det er først nå som jeg ser tilbake på det halvannet året at jeg skjønner at jeg fikk jo ønsket mitt oppfylt. Det mirakelet var jo deg", fortalte hun, og en strøm av lettelse utvidet seg i hele kroppen. "Alle man møter er enten en velsignelse eller en lærerpenge. Med det i tankene føler jeg at du på en måte var begge deler samtidig, og jeg visste ikke engang at det var mulig. Jeg visste ikke at det fantes sånne som deg. Så, nei, jeg kommer ikke til å glemme deg. For vi vet begge at å glemme noen vi elsker ikke er mulig"

Jeg beveger meg nærmere og slenger armene mine rundt henne. "Unnskyld, jeg bare måtte", beklager jeg, men trekker meg ikke unna. Jeg føler sakte hendene hennes gå rundt midjen min.

"Det går fint", sier hun inn i skulderen min. Vi står der en stund, og de rundt stirrer, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Akkurat her, med Dawn i mine armer, er hvor jeg tilhører. Jeg føler et hjem i hennes nærvær. Jeg har ikke peiling av hvordan jeg skal kunne leve uten henne. 

Da klemmen tar slutt, gir hun meg et siste smil og går sakte bakover. Jeg ser mot bilen, og ser at den er stappet med esker og kofferter. "Hvor skal du?", spør jeg, med genuin nysgjerrighet i stemmen.

"Hvor enn veien bringer meg", svarer hun og går lengre bort fra meg og nærmere bilen. Jeg følger etter med jevn avstand, for ikke å skremme henne. 

"Når kommer du tilbake?"

"Det er ikke sikkert jeg gjør..." Hun ser meg dønn seriøs i øyne, åpner bildøren og setter seg inn. Da hun slår igjen døren virker det som det vanskeligste hun noen gang har gjort. Vitnemålet ligger fint plassert på passasjerseter, leder veien for alle mulighetene hun har å møte på videre i livet. "Jeg må vel komme meg avgårde", annonserer hun, og starter motoren.

Jeg puster dypt inn, og det tar meg alt jeg har av stolthet for ikke å la en tåre presse seg gjennom barrièren jeg har satt. Men med Dawn har jeg ingen stolthet for meg selv, kun for henne. Og jeg er så jævlig stolt av hvor langt hun har kommet. "Ha det Dawnysaur", smiler jeg, og blir nærmest overrasket når jeg hører den lille latteren hennes til svar.

"Ha det Aaron", svarer hun, borer blikket sitt i mitt i et godt minutt, før hun river det bort og sakte kjører bort fra skolen.

Jeg står og ser på mens bilen hennes forsvinner fra synet, og kan ikke noe for å tenke at det siste halvannet året, har vært det beste året i mitt liv.

Og det, takket være Dawn. For til tross for hennes feil, og til tross for mine mange, falt vi for hverandre, og trosset motsetningene våre.

Faen ta feilene våre. Det var de som brakte oss sammen.