Flaws

Kapittel ni - Mission impossible

Flaws
Kapittel ni - Mission impossible

~•Dawn•~

Resten av uken hadde flydd bort i en fei, og plutselig så var det fredag igjen. Eksakt en uke etter maskeradeballet, kvelden når livet mitt hadde blitt så mye mer interessant. På den dårlige måten.

Jeg befant meg nå foran speilet på rommet mitt, og debatterte med meg selv om det var verdt det å skifte fra skoleantrekket før Aaron dukket opp. Til slutt skjønte jeg hvor dum jeg var for å tenke at jeg burde pynte meg for en selvdigger som Aaron, og la meg ned i sengen. Han kom nok dessuten til å tenke på seg selv hele kvelden og sikkert ikke engang legge merke til at jeg var der, tenkte jeg.

Om bare noen minutter skulle jeg ut med Aaron Malone. Det føltes rart. Jeg hadde aldri trodd at jeg en gang ville bli et av Aarons offre. Men jeg visste godt at jeg ikke ville falle for han. Jeg hadde lovd meg selv å ikke falle for de skitne triksene hans, for jeg ville ikke ende opp som en av de altfor mange jentene på skolen som hadde fått hjertene sine knust av ham.

Jesse, som rett før høsttakkefesten hadde blitt frisk fra forkjølelsen (et høsttakkefest-mirakel som Nancy kalte det), tråkket inn på rommet mitt. Han visste han var velkommen da døren var vid åpen, som den var for øyeblikket.

"Har du noen planer for kvelden?", spurte han, og satte seg ned ved føttene mine på senga. Jeg åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av tankene mine. Var det lurt å fortelle Jesse om at jeg skulle ut med beste kompisen hans? Den Jesse'en jeg kjente hadde sladret til Nancy eller Dave, selvom han hadde lovet å holde kjeft, og helt garantert gått amok på Aaron. Jeg orket ikke praten med Nancy, eller at Dave plutselig skulle bli overbeskyttende ovenfor datteren sin fordi hun hadde gått ut på en date.

"Nei", svarte jeg enkelt, og fikk han til å rynke på pannen.

"Oja, bare lurte siden du ikke har skiftet inn til pysjen som du vanligvis hadde gjort til nå", svarte han leende. Jeg syntes ikke det var like morsomt. Det var ingenting jeg fant morsomt.

Selvfølgelig hadde jeg skjønt til da at jeg var en veldig deprimerende person å være rundt. Det var som om jeg dro ned stemningen hver gang jeg gikk inn i et rom. Folk syntes synd på meg, selv de som ikke kjente til fortiden min.

"Skal du noe i kveld?", spurte jeg for å få samtalen gående. Han nikket, og stelte seg opp på bena igjen.

"Skal til en fest hos en på fotballaget. Du kan godt komme, de fleste fra skolen kommer til å være der" Jesse hadde alltid prøvd å få meg med på fester, ut i det sosiale livet i Idaho og slikt, men jeg hadde aldri blitt med.

"Nei takk. Jeg tror jeg holder meg til pcen. Gå og kos deg", svarte jeg og viftet han ut av rommet mitt.

Da jeg endelig hørte han kjøre bort fra huset og ingen lengre var hjemme så jeg ut av vinduet. Dave hadde dratt til en bar med noen av lærene på skolen, noe som overrasket meg siden jeg ikke visste lærerne gjorde sånt, og Nancy jobbet sent.

Bare litt etter trillet det inn en svart bil inn i oppkjørselen vår. Bilen ble parkert, og ut av den kom Aaron. Jeg sukket tungt, og slepte meg selv ned de mange trappene. Det ringte på akkurat i det jeg tok på meg skoene, og jeg åpnet døren slapt.

"Klar, Askepott?", spurte han, med et lurt glis på ansiktet. Noen ganger fikk jeg til å klapse det av han, men så husket jeg livsmottoet mitt. Vold er aldri løsningen. Det hendte seg at jeg flere ganger måtte fortelle meg selv det, og jeg var ikke engang en voldelig person. Trodde jeg.

"Så klar som jeg kan bli", svarte jeg før jeg tok med meg nøklene, gikk ut døren og låste døren bak meg. Aaron ledet meg til bilen, som om jeg ikke så hvor den var, og åpnet døren for meg. Patetisk.