Flaws

Kapittel tjuefire - Zombie apokalypse

Flaws
Kapittel tjuefire - Zombie apokalypse

~•Aaron•~

"Hold tempoet folkens", maste Jesse da han tok oss igjen etter å ha sittet og knutet skoene de siste to til tre minuttene. Han viftet med hendene av vantro. "Laget kommer til å være fortapt uten meg", mumlet han høyt nok for at vi skulle høre det og jogget videre nedover nabolaget.

Man skulle trodd det å jogge ute om vinteren ikke ville gjøre en mer svett enn vanlig, men det var åpenbart at den hypotesen ble motbevist.

"Er han alltid så selvsikker?", spurte Manuel andpustent, men holdt seg joggende. Joggeturer var virkelig ikke stedet for småsnakking, spesielt ikke siden tankene mine var på en helt annen planet.

"Mhm"

Noe var galt med Dawn forleden. Hun kunne ikke se bort fra bilen med bombesikre vindu. Det kunne ha hatt noe å gjøre med at kysset hadde sluppet fri noen av følelsene hennes og hun ikke turte å se meg i øynene fordi hun tenkte det ville mykne henne opp, eller på grunn av frykt. Flere og flere spørsmål formerte seg i hjernen min jo mer jeg lærte om henne. Da jeg hadde tenkt hun var et mysterium, visste jeg ikke at det var så innviklet som det nå så ut til å være.

Etter det kysset føltes alt riktig. Det føltes riktig at det skulle bli noe mer mellom oss to, men bare timer i etterkant angret jeg det. Jeg burde ha holdt hendene og leppene mine for meg selv, og ikke brukt et av mine briljante triks på henne. For det viste seg jo at alt jeg gjorde for å få henne til å falle for meg, bare utviklet de stadig voksende følelsene mine for henne. Hun var, akkurat som meg, i fornektelse.

"Gratulerer, gutter", gratulerte Jesse da han stoppet opp utenfor døren sin. Noen sekunder etter kom jeg og Manuel joggende bort til han. Jeg dro trøyen over ansiktet for å få tørket av litt av svetten, men dessverre ikke alt.

"Med hva?", spurte Manuel forvirret, og gispet nesten etter luft. Han utvekslet mellom å bøye seg ned og lene seg bakover konstant. Han greide ikke å bestemme seg for noe.

"Med å overbevise meg om at jeg må stryke alle fagene neste halvår for å gå året på nytt. På den måten har vi fremdeles en sjanse på å holde oss på toppen", smilte Jesse sarkastisk før han åpnet døren og tråkket inn i huset. Da vi alle fikk kommet oss inn var Jesse den eneste som orket å løpe opp trappene for å hoppe inn i dusjen.

Dermed ble jeg og Manuel liggende på sofaen og smøre svetten vår i hver krik og krok av skinnet. Manuel strakk seg frem til fjernkontrollen på stuebordet og skrudde på tv-en for å bryte stillheten.

"Hva er egentlig greia mellom deg og søsteren til Jesse?", spurte han da han kastet kontrollen fra seg tilbake på bordet. Jeg så brått over på han. Blikket hans var låst på tv-en.

"Dawn? Ingenting", løy jeg, uten å vite om jeg løy eller ikke. Var det noe på gang mellom meg og Dawn, eller var det bare noe jeg innbilte meg fordi jeg ønsket det?

"Oja. For jeg husker jeg så dere på kinoen den dagen. Pluss alle har jo sett det bildet av dere på rulleskøyteareaen til nå", fortalte han, med noe som virket som et lite hint av sjalusi. Jeg skulte mot han.

"Hvorfor spør du?", spurte jeg, men spørsmålet mitt vekket ikke nok oppmerksomhet for at han skulle snu seg rundt. Der satt vi og snakket om Dawn, som var rett ovenpå.