Flaws

Kapittel tretten - Sykehusbesøk

Flaws
Kapittel tretten - Sykehusbesøk

~•Dawn•~

Det var i hvert fall én fordel ved å slippe inn Aaron; Jeg slapp å fullføre matte-innleveringen jeg hadde jobbet med helt til jeg ble vitne til sykkelulykken til Aaron. Og nå sto han med det skitne blodige benet sitt i vasken. Hvis det hadde seg sånn at Nancy kom tidlig hjem fra jobb, visste jeg ikke hvordan jeg skulle forklare denne situasjonen.

Jeg syntes synd på han der han lå for litt siden. Det så ikke ut som han var i en god tilstand, og som den barmhjertige personen jeg var slapp jeg han inn i mitt eget hjem.

"Kan jeg få de plastrene nå?", spurte han med et usikkert smil. Jeg nikket, mens jeg samtidig prøvde å huske hvor medisinskapet lå. Jeg hadde bodd i huset i fem år, man hadde tenkt seg at jeg viste hvor alt lå til nå.

I gangen ved siden av knaggene fant jeg den. Inni lå det mange forskjellige størrelser av plaster, og siden jeg ikke visste hvor store skader Aaron hadde tok jeg med meg litt av hver tilbake til kjøkkenet. "Takk", smilte han, men dette var ikke et av de arrogante selvgode smilene. Det var heller et kjærlig og takknemlig smil, et jeg ikke visste han hadde i seg.

Han hadde dratt opp buksen, og satte seg ned på en av stolene rundt det lille spisebordet for å plastre sårene, noe han så ut til å ha vansker med. "Trenger du hjelp?", spurte jeg, og de tre overraskende ordene fikk han til å sperre opp øynene og se opp på meg. Han var nok ikke vant til at jeg var så hyggelig mot han.

"Ja takk, det gjør en smule vondt i hendene", takket han. Da jeg først hadde sagt var det riktignok sarkastisk ment, men det skadet vel ikke å hjelpe en person i nød. Jeg klistra på et av de større plastrene på kneet hans før jeg bevegde meg opp til hendene.

Hendene hans var plassert i mine mens jeg tok på han plastrene, og da jeg var ferdig var det som om ingen av oss ville slippe taket, noe jeg til slutt tok initiativet til å gjøre. "Har du noe i mot at jeg venter her til Jesse kommer? Gidder ikke å halte resten av veien"

"Gidder ikke? Jeg trodde du var en atlet. Du tåler vel en liten sykkelulykke, til og med seksåringer gjør det", kommenterte jeg, og så på mens det samme smilet fra tidligere spredde seg på det perfekte ansiktet hans. "Samma det. Du er her sånn hver eneste dag uansett" Jeg kastet på hendene, og ved et uhell dyttet en vase ned på gulvet slik at det knuste, i hva som så ut som et tusen bittesmå biter.

"La meg hjelpe deg med det", lo Aaron, reiste seg opp fra tronen sin for å hjelpe meg med å rydde opp sølet jeg hadde forårsaket.

"Det er greit. Jeg vil ikke gjøre noe for at kneet ditt skal bli verre" Jeg hastet meg bort til feiebrettet for å samle alle bitene sammen.

"Nei, jeg insisterer", smilte han, og dro feiebrettet ut fra hånda mi bestemt på å hjelpe til, til tross for skadene hans.

"Greit. Men ikke forvent at jeg skal takke deg", sutret jeg nesten, forsøkte på å at det ikke skulle høres ut som sutring. Noen ganger gikk stoltheten min meg på nervene. Hvorfor kunne jeg ikke bare innrømme at jeg tok feil?

Da han hadde kastet det meste i søpla traff glimtet av en liten bit øyekroken min. Jeg greide ikke å se forbi det, og bare måtte gjøre noe med det.

"Du burde ikke ta på den. Du kommer til å kutte deg selv, la meg fikse det", advarte han da han lå merke til at jeg stirret på biten. Jeg himlet med øynene, irritert over at han så på meg som en liten jente som ikke var i stand til å gjøre noe som helst selv, og gikk videre med valget jeg allerede hadde tatt.