Flaws

Kapittel trettini - Alyssa

Flaws
Kapittel trettini - Alyssa

*1½ år senere*

2 uker & 6 dager til vitnemålsutdeling
-
Lørdag

~•Aaron•~

"Venter du her?", spurte Dawn meg, da hun slapp hånden min og gjorde seg rede for å forlate meg ved fontenen i senteret så hun kunne - med hennes egne ord - 'kjøpe ...noe'. Da jeg hadde spurt hva hun skulle kjøpe, svarte hun 'bind', for hun vet det gjorde meg ubekvem hver gang noen begynte å snakke om denne naturlige prosessen, men jeg kunne se rett gjennom henne at hun løy.

Det var ikke før hun satte seg inn i bilen min den ettermiddagen at det gikk opp for meg at jeg hadde bursdag om litt under to uker. Dawn likte å krysse pliktene av lista hennes flere uker i forkant, og det eneste som ga meg mening, var at hun skulle kjøpe en bursdagspresang. Jeg gledet meg noe vanvittig. Ikke til bursdagen min, men til å tilbringe nittenårsdagen min med jenta jeg elsket.... Ja, så egentlig bursdagen min...

"Ikke savn meg for mye", ropte jeg etter henne, mens jeg så på henne stige opp og lengre unna meg på rulletrappa.

"Slapp av, det vil jeg ikke", svarte hun og stakk tunga ut mot meg. Og så klønete som hun var, holdt hun nesten på å snuble da hun ankom toppen. Det stoppet hjertet mitt i et sekund, men i det neste, smilte jeg av hvordan den smålige oppførselen hennes slo tilbake. Det minnet meg om den gangen jeg hadde rådet henne til å ikke plukke opp det glasskåret da det kunne kutte henne, likevel gjorde hun det, bare fordi hun var krenket over det hun trodde var min moderne måte å undertrykke kvinner på, noe det ikke var.

"Aaron?", spurte en lys stemme bak meg, med et spørrende tonefall. Jeg sperret opp øynene av refleks.

I flere år hadde jeg vært vant til at når en jente sa navnet mitt på den måten, var det av årsaker jeg helt garantert ville angre på etter å ha fått et dask (/slag) i trynet, men nå som jeg var med Dawn, hadde ikke dette skjedd med meg på lenge.

Jentene var som oftest bare sure i et par dager etter at jeg hadde 'slått opp' med dem (selv om vi ikke hadde vært offisielt sammen, med mindre en date og en seksuell omgang var nok for å kalle noe et forhold), med mindre jenta var oppkalt etter en bil og ikke klarte å skille teaterscenen fra... alle andre steder. Aka Mercedes Warlock.

Jeg snudde meg sakte rundt, og møtte to grønne øyne. Det overrasket meg at disse grønne øynene hadde kjent meg igjen fra baksiden av hodet mitt, sånt skjedde jo ikke hver dag. Kroppen til de grønne øynene hadde tynt, brunt hår som rakk henne ned til hofta, et svart skjørt, kort hvit topp, og en grå poncho over.

Tro det eller ei, men denne detaljerte obervasjonen ble gjennomført i løpet av kun ett sekund ved hjelp av en av mine mest verdifulle egenskaper; evnen til å granske et menneske. "Beklager, kjenner jeg deg?" Jeg gned fingrene mine mot pannen, da jeg trodde det ville hjelpe meg med å huske hvem dette var.

"Det er meg. Alyssa. Indianakampen i fjor?", svarte hun. Både navnet og 'åstedet' ringte en bjelle i hodet mitt, men jeg kunne ikke sette fingeren min på hvordan vi kjente hverandre. Den første tanken som slo meg, var at jeg hadde ligget med henne. Jeg husket bare ikke å ha gjort det, for det var et halvannet år siden. Da jeg lå med henne var jeg på et dårlig sted i livet. Jeg hadde helt gitt opp drømmen om å få Dawn og blitt helt deppa. Hvis hun ikke hadde møtt opp på senteret denne dagen, hadde jeg aldri tenkt på det igjen.

"Oja...", begynte jeg relativt oppgitt, uten å tenke på hvordan reaksjonen min ville bli tatt i mot. Smilet Alyssa hadde på ansiktet svekket av hvor skuffet uttalelsen min hørtes ut.