Flaws

Kapittel tjuetre - Senke garden

Flaws
Kapittel tjuetre - Senke garden

~•Dawn•~

Han hadde kysset meg.

Faen heller, Aaron hadde kysset meg. Selvom kysset var fantastisk på alle forskjellige måter og jeg aldri ville at det skulle stoppe, hatet jeg det. Jeg hatet det fordi jeg likte det.

De fyldige leppene hans føltes helt perfekte mot mine, men for han betydde det nok ingenting. For jeg var bare enda en jente som hadde forelsket seg i Aaron. Enda en jente i flokken som ikke hadde greid å holde seg unna hans eplekjekke og selvsikre smil. Smilet jeg hadde avskydd tidligere.

Det hele ga meg lysten til å skrike inn i puten, og det var nettopp hva jeg gjorde.

"Går det bra med deg?", lo Gail, som satt ved siden av meg på senga. Jeg hadde drømt meg bort, og glemt at jeg hadde invitert over Gail for å gjøre lekser. Rettelse; Gail hadde invitert seg selv over for å gjøre lekser. Jeg hadde bare sluppet henne inn for å være høflig og fordi jeg selv trengte hjelp med leksene.

"Nei", sukket jeg på vei opp fra puten. Jeg tok puta med meg og presset den mot magen.

"Hva har skjedd?" Hun klappet sammen bøkene sine, interessert i å vite hva som foregikk i livet mitt.

"Det..." Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det. "Er komplisert"

"Hjernen min vil få godt av noe komplisert en gang i blant. Kom igjen, fortell!", maste hun, og så ikke ut til å bry seg om at fristen for leksene var dager etter.

"Husker du han gutten fra maskeradeballet?", spurte jeg, og vendte kroppen min mot henne.

"Ja, han blonde du snakket med!", nikket hun ivrig.

"Vel, det ene førte til det andre og-"

"Dere kysset?!", gispet hun, og øynene hennes utvidet seg av sjokk. Jeg pustet oppgitt ut og himlet forsiktig med øynene.

"Nei, men jeg kommer til det senere", oppklarte jeg, og enda en gang gispet hun.

"Så dere har kysset?!"

"Kan jeg forklare ferdig?", spurte jeg irritert. "Uansett, han skulle bevise at alle guttene på fotballlaget ikke er playere-"

"Er han fotballspiller?!"

Jeg fortalte ferdig resten av historien, men bestemte meg for å utelukke navnet. Det kom flere distraherende utbrudd fra Gail, likevel greide jeg å ignorere dem og fokuserte heller på fortellingen hun var så begeistret etter å høre.

For en eller annen grunn maktet jeg å fortelle Gail alt dette 'personlige' i livet mitt, selvom jeg bare hadde ordentlig kjent henne i et par dager. Det var både nytt og merkelig, for det var noe jeg aldri hadde gjort med Cole. Hvilken gutt ville høre på en jente snakke om hvem hun er forelsket i?

"Du er forelsket, er du ikke?" Det brede smilet ble erstattet med et vennlig og svakt smil. Hun hadde roet seg ned for en gangs skyld.

"Jeg tror det", svarte jeg flaut og kastet hodet ned i puten igjen.

"Dawn, nesten alle blir forelsket på denne alderen! Det er ikke noe å bli flau over!", smålo hun, og tok meg trøstende på skulderen.