Flaws

Kapittel syv - Høsttakkefest

Flaws
Kapittel syv - Høsttakefest

~•Dawn•~

Jeg hadde tenkt på å gi Aaron Malone en ny sjanse for å forbedre første inntrykket, men ikke etter hva han hadde sagt. Han trodde virkelig han var bedre enn alle andre. I en stund tenkte jeg til og med at jeg kunne tolerere gutten fra maskeradeballet mer enn Aaron.

Apropos gutten. Han dukket aldri opp på Starbucks som vi hadde avtalt, som var grunnen til hvorfor jeg ble sittende fast med Aaron. Takk Gud for at Mercedes kom og avbrøt da hun gjorde, for jeg visste ikke hvordan jeg hadde greid meg om jeg hørte mer av drittsnakket hans.

Han hadde fått meg i et dårlig humør for resten av dagen. Høsttakkefesten skulle være en glad dag hvor man var takknemlige for alt i livet, men helt ærlig var jeg ikke takknemlig for noe, og det hadde jeg ikke vært de siste 5 årene.

"Dawn, er du ikke klar?", spurte Dave da han kom brasende inn i rommet. Han så på meg fra topp til tå med pannen rynket. Takk for privatlivet.

"For hva?", spurte jeg forvirret og så ned på antrekket mitt. Svart var ikke en typisk høsttakkefest farge, men jeg hadde ikke noen andre valg. Utenom de hvite trøyene mine som lå i skittentøyskurven.

"Malone familien parkerte nettopp i oppkjørselen! Du vet, bestevennen til broren din og familien hans?" Dave dro meg ned trappene, og det tok en stund før ordene gikk gjennom hjernen min.

"Vent, Malone familien?", spurte jeg, forvirret over hvorfor jeg ikke hadde fått hørt disse nyhetene tidligere. Før jeg fikk et svar ringte det på døren, og Nancy åpnet den med begge hendene åpne. Lyset fra utsiden blendet meg nesten, selvom det var vinter, og kulden blåste inn.

"Velkommen!" Hun hadde et stort smil klistret på ansiktet. Et som jeg ikke visste om var ekte eller ikke. Jeg hadde hørt henne krangle med Dave i kjøkkenet bare noen timer før, sikkert på grunn av at maten ikke var klar eller noe.

Inn døren kom Aaron, med de som så ut til å være søstrene hans foran seg. Bak dem kom moren, som var høflig nok til å lukke døren bak seg. "Så fint det er her", smilte moren, trampet av seg snøen på skoene. Jentene gjorde det samme, og de alle la fra seg yttertøyet i gangen.

"Takk. Maten er ikke klar enda, men det er bare å føle dere som hjemme også kommer jeg og henter dere når den er klar!", annonserte Nancy før hun forsvant inn i kjøkkenet igjen for å passa på at kalkunen ikke brant. Moren til Aaron insisterte på å hjelpe til og gikk inn etter henne, Dave dro tilbake til hjemmekontoret hvor han brukte mesteparten av tiden sin i, og Aaron og Jesse gikk inn til stuen.

Jeg ble igjen med de to søstrene. Ingen av dem så spesielt fornøyde ut for å være der, men de så seg rundt. Utforsket alle de forskjellige bitene av huset vårt. "Vil dere bli med opp?", spurte jeg, og de skvatt til da jeg brøt stillheten.

"Ehm, ok", svarte den eldste søsteren etter en stund. Jentene fulgte meg opp trappene og inn på rommet mitt. Blikkene deres var aldri låst mot et sted, de så seg rundt der også. Det var nok nytt for dem å se så mye på samme sted.

Jeg husket en middag tidligere i året. Vi satt og snakket om hvordan det gikk på skolen og med venner og sånt. Jeg deltok ikke i samtalen, men hørte på alt. Jesse nevnte hvordan familien til en på fotballlaget hans hadde det dårlig med penger. At de var i en økonomisk krise. Det var ikke før noen uker etter at Jesse fortalte at det var familien til Aaron. Nancy hadde riktignok blitt bekymret, og det var nok grunnen til hvorfor de hadde invitert over Malone familien for høsttakkefesten hos oss.