Flaws

Kapittel trettiseks - Du

Flaws
Kapittel trettiseks - Du

~•Dawn•~

"Vent, jeg må fortelle deg noe...", ropte jeg etter ham. Det var nå eller aldri. Jeg ville ikke bruke mer av tiden min og hans med å være vanskelig, og spille dette 'spillet' som bare ville ende om jeg ga meg, og nå gjorde jeg nettopp det. Jeg prøvde å gjøre nettopp det.

"Ja?" Han bevegde seg sakte mot meg. Det nærmere han kom, det fortere banket hjertet mitt. Jeg var nervøs. Jeg hadde aldri tilstått følelsene mine for noen før, for det hadde jeg aldri behøvd.

Det var vanskeligere enn jeg trodde. Hva søren skulle jeg si?

Stresset overtok.

Jeg feiga ut.

"Jeg... Nei, bare glem det", mumlet jeg, og vendte ryggen mot ham igjen. Jeg håpet på at ombestemmelsen min ville roe ned hjertet, men det gjorde det ikke. Å gå i mot hva hjertet mitt ville gjorde det bare mye verre enn det var tidligere. Og det neste som skjedde hjalp ikke så veldig.

"Si det. Jeg vil høre det", sa han.

"Nei, det var ikke viktig" Jeg prøvde å sette den ene foten frem og begynne å gå i motsatt retning av ham igjen, men kroppen min sto helt stille, nektet å bevege på seg.

Faen heller, tenkte jeg og snudde meg raskt mot ham igjen. Så raskt at jeg ble svimmel. Det var visst mer enn bare blod jeg ikke tålte. Jeg pustet dypt inn og ut et par ganger mens jeg prøvde å samle meg selv sammen igjen. 

"Kom igjen, fortell", maste han. Han hadde nok en tanke om hva det var jeg skulle si. Han hadde vært så tålmodig de siste ukene, at jeg ikke kunne klandre ham for å være utålmodig akkurat denne gangen. "Skulle du ikke si noe?"

Her kom det. Etter dette, ville ingenting være som det pleide. Etter dette, ble muren mellom min sårbare side og null-følelser-kalde side brutt ned, og Aaron Malone -en gutt jeg før ikke kunne avsky mer- ville ha kontroll over følelsene mine. Det skremte meg at noen kunne ha så mye makt ovenfor lille meg, men jeg hadde håp om at Aaron ikke ville misbruke det.

Det hørtes dramatisk ut, og jeg hadde aldri vært en dramatisk person, og jeg likte det heller ikke. Jeg visste ikke hvorfor jeg brydde meg så mye. Enten så kom dette til å funke, ellers så gjorde det ikke. Om vi var sammen og så slo opp, så hadde det ikke vært verdens undergang. Som sagt, jeg hadde opplevd mye verre ting. Dette ville bare vært en liten hump på en vei full av store humper.

"Jeg tok feil og du hadde rett", sa jeg. Hjertet roet seg ned og overgangen til mitt normale tempo gikk raskt. Jeg følte meg lettet, som om tusen kilo plutselig hadde forsvunnet fra skuldrene mine. Jeg pustet normalt igjen, med like mye mellomrom mellom hver åndedrag.

"Om hva?" Han var forvirret, og det var ikke før da han spurte hva det var han hadde rett om at jeg skjønte at uttalelsen min kunne ha utallige mange betydninger bak seg.

"Nesten alt, egentlig. Det med at det fjellet tar bort alle bekymringer. Det med at en sang sier mer enn et hundre ord. Det med at jeg kom til å få vondt i nakken om jeg ikke la meg ned på bakken den kvelden av maskeradeballet. Det med at munnen min rykker til hver gang jeg lyver. Det med at jeg kom til å skade meg om jeg plukket opp det glasskåret som sendte meg til sykehuset. Det med at jeg er redd for hvordan du kommer til å få meg til å føle fordi jeg ikke vil føle noe som helst. Det med at jeg faktisk falt for de skitne triksene dine. Det med at jeg er forelsket i deg. Og sikkert mye mer som jeg ikke husker", ramset jeg opp, og så på mens Aarons smil forstørret seg mer og mer for hver ting jeg fortalte at han hadde rett om. "Oh, og det med at jeg ikke liker karuseller. Jeg avskyr karuseller..."