Flaws

Kapittel fjorten - Unnskyldning

Flaws
Kapittel fjorten - Unnskyldning

~•Aaron•~

Jeg følte at jeg hadde reddet et liv, når jeg i virkeligheten bare hadde holdt bevisstløse Dawn i selskap på vei til sykehuset. Men sykehusbesøket hadde ført meg og Dawn nærmere enn noen gang, og plutselig følte jeg noe jeg aldri hadde følt før. En følelse jeg ikke engang kunne beskrive.

Derfor så jeg forbi det, og levde livet mitt på den samme måten jeg hadde levd det alle andre dager. Som en selvsikker og arrogant fotballstjerne med en svær fremtid foran meg. Og som Dawn kanskje hadde kalt meg, en dust. Akkurat i det øyeblikket brydde jeg meg ikke noe om hva hun tenkte om meg, for allerede da visste jeg at hun innerst inne hadde følelser for meg. Følelser som var låst og innestengt et sted ikke så langt inni henne.

Del en av oppdrag 'Stjele Dawns hjerte' var offisielt fullført. Nå gjensto det bare å få henne til å innse at hennes følelser for meg var ekte, og ikke bare noe hun så for seg. Jeg tenkte det kom til å bli enkelt. Like enkelt som da jeg lærte Eliza å telle til ti når vi begge var yngre.

Men det viste seg at det skulle bli mye mer avansert enn det jeg i utgangspunktet hadde sett for meg.

"Dude, du kan ikke være for sen til noen timer i dag. Du kommer til å få gjensitting, og da får du ikke kommet deg til den siste treningen i tide", advarer Jesse meg da han i full fart farer forbi meg og mot klasserommet sitt.

Jeg hadde nesten helt glemt den siste treningen etter skolen. Alt jeg hadde tenkt på var hendelsen med Dawn kvelden før. Før jeg hadde fått tatt ut bøkene fra de jævlig ubrukelige skapene hadde det ringt inn, og flokken av elever hadde delt seg og løpt inn i forskjellige klasserom.

Det var nå helt stille i gangen, og jeg nøt det. Det var ikke ofte jeg var alene uten noen rundt meg. Enten var jeg på banen med gutta, hjemme hos søstrene og moren min, på skolen med gutta, ute med en eller annen tilfeldig jente... Altså, sjeldent alene.

Unntatt nå.

Jeg hastet ikke med å komme meg til timen. Mattelæreren hatet meg uansett, så hun hadde funnet en hvilken som helst unnskyldning for å gi meg gjensitting. Det så ikke ut som jeg var den eneste som var sen heller allikavel. Jeg kunne høre tunge skritt trampe rundt hjørnet frustrert. Da jeg snudde blikket mitt mot fottrinnene kom Dawn i synet mitt. Bøkene hadde hun presset mot magen. Som en sikkerhetsvest.

"Hva er unnskyldningen din for å komme for sent, Askepott?", spurte jeg for å få startet opp samtalen. Hun gikk forbi meg, men jeg tok henne raskt igjen. Hadde jeg nevnt at hun hadde korte ben?

"Fikk ikke funnet fram bøkene mine i tidet på grunn av skapet", sukket hun irritert da vi stoppet opp foran døren til klasserommet. Det var helt stille på den andre siden, annet enn stemmen til fru Lancaster som bablet i vei om hvor mange som ikke hadde levert inn matte-innleveringen.

"Samme her", svarte jeg empatisk. Hun så overrasket opp på meg. "Hva? Trodde du det skulle være en dum unnskyldning som fotball?", lo jeg lavt, i tilfelle de på den andre siden av døren skulle høre det.

"Hvem sa skap unnskyldningen ikke var dum?" Hun tok tak i dørhåndtaket og røsket opp døren. Alle øynene i rommet snudde seg mot oss når vi tråkket inn i dørterskelen.

"Dawn. Aaron. Har dere gjort matteinnleveringa?", spurte fru Lancaster, og så opp fra brillene sine. Dawn ristet på hodet uten å nøle. Hun hadde ingenting å holde inni seg, samtidig som hun holdt alt for seg selv. Merkelig.

"Jeg mistet filen", løy jeg. Både fru Lancaster og Dawn trodde ikke på meg. Det gjorde nok ingen i klassen for den saks skyld. Selv jeg hadde ikke trodd på meg. Om bare jeg var like flink til å lyve som jeg var i å spille fotball. En gutt kunne vel drømme...