Flaws

Kapittel tjueåtte - Falle fra hverandre

Flaws
Kapittel tjueåtte - Falle fra hverandre

~•Dawn•~

"Vel, mine damer og herrer. Jeg er stolt over å kunne si at pepperkakene våre var en stor suksess!", jublet Gail, og klappet overlykkelig med hendene av glede.

Gail, Manuel og jeg sto i en sirkel, med de tomme kurvene våre i midten, og stemningen mellom meg og en viss person kunne ikke vært verre.

I motsetning til Gail, kunne ikke vi andre si pepperkakene var noe å skryte over. Selvom Gail tenkte annerledes, kunne jeg se fra ansiktsuttrykkene til naboene våre at pepperkakene både smakte og så ille ut.

"Jeg har noen flasker Dr.Pepper inne hvis noen er interesserte?", foreslo hun, og pekte inn mot huset sitt. Jeg og Manuel utvekslet et blikk, det første på lenge, men den sa ingenting om hvordan hver av oss hadde det. Det viste bare forskrekkelsen av å noen gang drikke noe hjemme hos Gail, da smaken til pepperkakene uheldigvis ikke kom fra Gail's bakeferdigheter.

"Ikke hvis de på et mirakuløst vis også har gått ut på dato", mumlet Manuel lavt, unngikk å svare høyt for å ikke krenke Gail.

Dere skjønner, nesten all maten hos vår kjære venn Abigail var så godt som mugne - selvom man ikke kunne legge merke til det ved første øyekast. Folk ville nok ikke engang smakt forskjellen på deig nummer en (pepper-katastrofen) og deig nummer to.

"Sa du noe?", spurte hun, med det alltid like høflige smilet klistret på ansiktet. Når man så ansiktsuttrykkene til Gail var det bare vanskeligere å fortelle henne sannheten. Hvem ville være årsaken til at Abigail Blooms kjente smil visnet?

"Nei. Jeg drar hjem, jeg. Det har vært en lang dag, og jeg vil ikke sitte fast i trafikken", forklarte Manuel, og bukket for seg. Om han avviste Gail's invitasjon på grunn av meg eller på grunn av frykten av Dr.Pepperene visste jeg ikke, men det var tydelig at han ikke hadde noe interesse i å bli med inn.

"Trafikken? Hvor bor du?" Gail hevde øyenbrynene nysgjerrig i været. Hun forventet et svar med det samme, siden det ikke skulle vært så vanskelig å svare på et spørsmål om en selv. Og når hun ikke fikk det, ble Gail utålmodig, og jeg ble mistenksom overfor Manuel. Når jeg tenkte over det, var Manuel like lukket som jeg var. Vi visste nesten ingenting om han, likevel hadde han blitt en veldig god venn av oss.

Men hvem var jeg til å dømme?

"Byen. Vi ses i morgen", svarte han nølende til slutt, før han gikk over mot bilen som sto parkert i oppkjørselen.
Både jeg og Gail fulgte nøye med på hver eneste bevegelse, men vi hadde ikke nok tid til å tenke. Jeg kunne ikke la han dra i et dårlig humør, i hvert fall ikke før vi fikk snakket ut om situasjonen vår.

"Kommer ikke du heller?", sutret Gail, og stakk ut surleppa. Det tykke, krøllete håret hennes - som jeg de siste ukene hadde funnet ut var naturlig - sto nesten helt stille blant alt det andre vinden suste i.

"Jo, jeg må bare... J-jeg kommer snart", stammet jeg frem. Uten å ha bli bedt om det, hoppet Gail frivillig inn husdøren og lukket den bak seg. Like etter hørte jeg smellet av en annen dør som lukket seg, og jeg skjønte at om jeg skulle konfrontere Manuel denne ettermiddagen, var tiden inne.

Så jeg gikk frem med den første ideen som poppet opp i hodet mitt; å jogge bort til bilen og banke voldsomt på vinduet for å få oppmerksomheten til Manuel.