Flaws

Kapittel førtito - Begjær

Vote og kommenter :)

Flaws
Kapittel førtito - Begjær

  1 uke og 1 dag til vitnemålsutdelig
-
Torsdag

~•Dawn•~

"Jeg kjøpte billettene våre for ballet" Tyler dumpet ned på plastikkstolen ved siden av Gail, som var reservert for vår venn Manuel - for de dagene han ikke satt med fotballlaget, så klart -, og lente seg inn for å kysse henne, i og med at han ikke hadde sett kjæresten sin på hele dag.

Gail la hånden hennes på brystet hans og holdt han unna, selv om hun hadde lyst på det kysse like mye som han hadde. "Du, kanskje vi kan snakke om det senere", hvisket hun, og la hodet sitt på skakk, i retning mot meg.

Aaron hadde ignorert meg hele den foregående uken. Ikke hadde han gjengjeldt smilene mine når vi passerte hverandre i gangene, og ikke hadde han svart på noen av tekstmeldingene mine. Det var så utrolig uvant for meg å ikke snakke med ham på så lenge, og jeg likte det ikke i det hele tatt. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham de siste seks dagene, men i følge Jesse, hadde han visst ikke vært helt seg selv han heller. Om det var på grunn av meg eller Mollys sykdom visste jeg ikke.

"Å, beklager. Jeg glemte... Du vet", beklaget Tyler da han omsider tok Gails super-subtile hint. Han vendte kroppen sin motvillig mot meg, og gløttet ned på maten jeg så vidt hadde tatt på.

Matlysten min var svekket som følge av knipen jeg selv hadde skapt, men jeg fortsatte å glemme det og endte opp med å ta noe mat fra kantina hver dag, som jeg aldri tok mer enn en-to biter av. "Er Aaron fortsatt sur på deg?", la han til, da han la merke til at samtalen holdt på å dø ut etter kun et par sekunder.

"Det vet vel du", svarte jeg, og heiste på et øyenbryn.

Aaron og Tyler hadde blitt gode venner over det siste halvannet året. De fant på all mulig slags tull sammen, og til tider kommuniserte de med deres eget absurde språk som jeg og Gail ikke forsto noe av - og det drev oss til vanvidd. Noen ganger, kunne de bare se på hverandre og bryte ut i latter, for ingen logisk grunn. Det var det som manglet i vennskapet deres: logikk.

"Det er ikke noe å stresse over, han kommer til å tilgi deg", forsikret Tyler meg om, men jeg ble ikke særlig overbevist av påstanden hans.

Aaron og jeg hadde hatt både oppturer og nedturer i forholdet vårt, og noe jeg ikke ville innrømme på det tidspunktet, var at nedturene mange ganger overgikk oppturene. Ved flere tilfeller, vurderte vi begge å bare slå opp før vi fikk så sterke følelser for hverandre at bruddet ville legge igjen metaforisk uhelbredelige arr på hjertene våre.

Om jeg bare hadde visst at uansett hva vi ville prøvd for å forhindre to knuste hjerter, så var det uunngåelig...

Vi kranglet så jævlig ofte, men aldri før hadde det gått seks tause dager - og det bekymret meg noe vanvittig.

"Gratulerte du ham med dagen i hvert fall?", spurte Gail, og det som var hennes forsøk på å være en del av løsningen og ikke problemet, feilet hun forferdelig i. I hele dag hadde jeg forsøkt å ignorere det faktum at jeg og Aaron var på dag seks av den største krangelen vi noen gang hadde hatt, som tilfeldigvis falt på samme dag som bursdagen hans.

"Jeg prøvde, men han svarte ikke. Kanskje han ikke så meldingen. Kanskje mobilen hans er død eller noe...", undret jeg meg over høyt.

Det var ikke den første meldingen jeg hadde sendt ham den uken heller. Jeg hadde forsøkt å ta kontakt med ham hver eneste dag, og jeg visste ikke når jeg bare måtte gi meg og la forholdet vårt dø ut. Jeg ville ikke være sammen med en som ikke ville være sammen med meg.