Flaws

Kapittel elleve - Hint

Flaws
Kapittel elleve - Hint

~•Dawn•~

I to hele dager hadde jeg begravd meg selv i dynen og stirret på PC skjermen. Mange ville kallet det usunt for øynene, men jeg kalte det for en rutine. Hver helg holdt jeg meg hjemme, og det var noe jeg ikke hadde lyst til å gi slipp på.

Annet enn det hadde jeg ofte blitt forstyrret av PC tittingen på grunn av Dave og Nancy. De kranglet konstant om alt og ingenting. Alt i fra hvem av dem det var som lot dolokket stå oppe og til et tema jeg ikke helt hang med på.

Kranglingen stoppet aldri, og det var nytt for meg. Mamma og pappa pleide aldri å krangle. De oppførte seg alltid som om de var nylig gifte, selvom de hadde vært gift i 13 år da de døde.

Enda en gang gikk tankene mine over til foreldrene mine. Jeg kunne fremdeles ikke forstå at jeg aldri kom til å se dem igjen. Jeg kom aldri til å danse med faren min den dagen jeg giftet meg, om jeg i det hele tatt kom til å forelske meg. Foreldrene mine kom aldri til å se mine fremtidige barn, om jeg i det hele tatt fikk barn.

"Hei vennen" Døren åpnet seg, og inn kom Nancy med et lite smil på ansiktet. Det tok ikke lang tid før jeg lå merke til at det ikke var ekte. Jeg var jo profesjonell når det gjaldt smil.

"Jeg skal til skolen altså. Jeg bare venter på at Jesse blir klar", forsikret jeg henne om, og satte meg opp på sengen. Nancy satte seg ved siden av meg, og gjorde seg klar for å holde en preken.

"Det er ikke derfor jeg er her. Jeg ville bare snakke med deg om denne kampen mot Indiana og greier", begynte hun. Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor hun ville snakke med meg om fotball, siden det var Dave og Jesses greie, men jeg hørte likevel etter. "Så, siden Indiana er stedet hvor du bodde før du kom hit med oss, så kommer det nok til å hende at du kanskje eller kanskje ikke møter på noen fra den gamle skolen"

"Det har gått fem år. Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt dem alle og at de alle har glemt meg. Ikke bekymr deg", løy jeg, og samtidig avbrøt henne før hun fikk fullført talen sin. Hun nikket forståelig.

"Men altså, om du gjør det... Så må du huske reglene", forsikret hun seg om. Til svar nikket jeg langsomt. Reglene var så godt som klistret inn i hjernen min. "Det hadde kanskje vært enklere om jeg holdt deg hjemme-"

"Nei, jeg vil dra. Jeg vil støtte Jesse og resten av laget" Jeg presset frem et smil, febrilsk etter å overbevise henne om å la meg gå. Hun tenkte seg litt om en stund før hun aksepterte forespørselen mitt.

"Jeg er så takknemlig for at du bor her med oss. Jeg hadde ønsket meg en datter helt siden Jesse begynte å ta egne valg da han bare var 4 år gammel. Du vet hvor selvstendig han er", lo hun, og satte hånden sin på armen min. "Du må vite at jeg er glad i deg som om du er min egen"

Jeg smilte tilbake, men håpet innerst inne at noen skulle brase inn på rommet. De følsomme samtalene var ikke noe for meg, jeg visste aldri hvordan jeg skulle håndtere dem. Det å høre Nancy snakke om hvor mye hun var glad i meg og så på meg som en datter gjorde vondt, for selvom jeg også var glad i henne så jeg henne ikke på som moren min. Moren min var død. Og det samme gikk for faren min og broren min. Nancy, Dave, og Jesse var bare noen mennesker jeg helt tilfeldig ble puttet hos. Min ekte familie var i graven.

"Jeg må komme meg til skolen", sa jeg, nesten litt desperat etter å få kommet meg ut av mitt eget rom. Hun nikket enig, og stelte seg opp sammen med meg. Vi sto og så på hverandre en stund, mens øynene til Nancy tåret seg opp. Før jeg fikk spurt henne om det gikk fint, dro hun meg inntil seg og ga meg en stor bamseklem.