Flaws

Kapittel førtifem - Historien om Harrison Bloom

Vote og kommenter <3

Flaws
Kapittel førtifem - Historien om Harrison Bloom

1 dag til vitnemålsutdeling
-
Torsdag

~•Dawn•~

"Wakey wakey", nynnet en velkjent, livlig stemme i det jeg sakte gjenåpnet de altfor tunge øyelokkene. Et sekund føltes det ut som alt hadde vært en drøm. For å forsikre meg selv om at det ikke var det, hadde jeg prøvd å klø meg i øynene, i håp om at det ville eliminere mulige hallusinasjoner, men hendene mine rykket ikke til seg, og det gjorde heller ikke overarmene. Ikke til min overraskelse, var de knutet sammen bak ryggen min. Overkroppen var teipet fast til en stolrygg og bena til hver sine stolben. Den fysiske styrken min var ikke nok til å rive meg løs, og den psykiske var ikke nok motivert for det.

"Hva faen, Gail?", kremtet jeg. Jeg hadde ikke følt meg så sviktet og bedratt på lenge. Riktignok hadde Aaron gjort nettopp det - sviktet meg - en uke tidligere, men det var ikke i nærheten av på samme nivå som på den måten Abigail hadde gjort det på. Jeg visste ikke lengre hvem jenta fremfor meg var eller hva det var hun ville. Alt jeg visste, var at jeg hadde mistet all gjenværende håp jeg hadde på et bedre liv.

Tankene mine var ikke hos meg selv. De var hos Tyler. Han hadde ingenting med hva enn dette var å gjøre, han bare havnet på feil sted til feil tid, og tro meg når jeg sier at jeg kjenner til følelsen. Alt i livet handlet om tilfeldigheter. Alt skjedde ved tilfeldigheter. Enten sto du til enhver tid på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil sted. Dessverre, havnet gode mennesker som Tyler ofte på sistnevnte.

Smilet hennes visnet i lysets hastighet. De sjeldne gangene hun ikke smilte, kunne man se et glimt av glede i blikket hennes, selv når hun var i det minste lei seg. Men i dette øyeblikket hadde gleden dratt på permanent ferie, og ikke til et av de standardiserte feriemålene de blekhudete til vanlig vendte seg mot, men til kaldere strøk. Sjelen hennes var iskald, kaldere enn det min noen gang hadde vært.

"Ikke kall meg det. Mitt navn er Eleanor", freste hun. Jenta jeg i så lang tid hadde kjent som Abigail, het Eleanor. Jeg kunne virkelig ikke klandre henne. Hennes første forbrytelse var ikke noe veldig annerledes enn hva jeg hadde gjort de siste seks og et halvt årene.

Jeg blåste noen hårlokk som hadde festet seg til den oppbyggede svetten på panna mi bort fra ansiktet. Selv utilsiktet hadde jeg vært bevisst over hva det var som hadde hendt med den bevisstløse kroppen min. "Hva mer har du løyet om?", spurte jeg apatisk.

Eleanor lo en lite overbevisende, hånende og kunstig - som jeg først da innså var falskt - latter, en latter som flere måneder i etterkant ga gjenklang i marerittene mine, og en latter jeg senere ville lete spor etter i alle andre lattere jeg noen gang ville høre. "Å buhu, stakkar Dawn har blitt løyet til av sin bestevenninne. Get over it. Det er ikke som om du har vært så jævlig sannferdig du heller", glefset hun.

Jeg tvang blikket mitt ned, bare å se på henne var like smertefullt som å bli stukket ti kniver i hjertet. Vi hadde nærmet oss slutten av juni, og i disse solfylte dager hadde det vært opptil tjue grader ut gjennom hele døgnene. Jakka mi var fremdeles på, og var nok en komponent av årsaken til hvorfor jeg svettet så innmari mye. Lomma var ikke nedtynget av mobilen min. Eleanor eller hennes medskyldige - som jeg fremdeles ikke hadde sett noe av enda - hadde nok tatt den bort, i frykt av at jeg ville ringe politi.

Det var ikke som om jeg hadde gjort det heller, om jeg hadde muligheten. Av alle lærepenger jeg hadde lært i livet, var den jeg ville bringe med meg til graven, at man ikke kunne stole på noen; dette visste jeg såklart av erfaring. Jeg stolte ikke på Aaron, Eleanor, vitnebeskyttelse eller politiet. De var alle korrupte. De var alle ondsinnede, med ingen intensjoner om å hjelpe.