Flaws

Kapittel ti - Krangler

Flaws
Kapittel ti - Krangler

~•Dawn•~

"Dave, jeg kan bare ikke tro at du har holdt dette unna meg for så mange år"

"Jeg ville fortelle deg, men jeg har ikke visst det så lenge Nancy!"

"Du har visst det i 3 år! Det er lenge!"

Jeg kunne høre Dave og Nancy krangle fra stuen, og jeg visste ikke om jeg ville tre inn eller ikke. Det var ikke ofte de perfekte foreldrene mine kranglet, og de få gangene de gjorde det var alt greit igjen etter bare noen timer.

Fra der jeg satt foran døren hadde jeg god tilgang til å høre hele krangelen klart og tydelig, men for det var alt jeg kunne tenke på det nesten-kysset med Aaron. Jeg gjemte ansiktet i hendene.

Hvordan hadde jeg greid å bli hypnotisert av ham? Alt han sa var hvite løgner. Det han sa om øynene mine var bare enda et av de kjente triksene hans. Jeg var sikker på at han sa det samme til alle andre jentene han prøvde å manipulere til å falle for ham.

"Dawn, hvor har du vært?", spurte Nancy bekymret da hun stelte seg foran meg. Jeg så opp på henne, og øynene hennes så litt røde ut. Som om hun nettopp hadde grått. Det må ha vært litt av en krangel.

"Jeg bare tok meg en tur i nabolaget", løy jeg, og reiste meg opp for å kaste av meg skoene. Nancy så skeptisk ut, trodde ikke helt på uttalelsen min.

"I 1 time?", spurte hun og hevde skeptisk på øyenbrynene. Hun tenkte nok at det å avhøre meg ville få meg til å poppe ut sannheten, men jeg var ikke så lett å komme innpå som hun kanskje hadde skjønt de siste årene. Jeg nikket, og bevegde meg opp trappene.

Mobilen min ringte fra lomma, og jeg hadde allerede en tanke om hvem det kunne være uten å sjekke. Da jeg fant den frem var det akkurat den ene personen jeg ikke ville snakke til. Aaron. Jeg var ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville snakke til Aaron noen gang igjen, etter hva som hadde skjedd. Heldigvis for min skyld stoppet mobilen å ringe etter et par ganger.

Da hjertet mitt endelig begynte å dunke på et normalt tempo hadde klokken blitt så mye som elleve, og det var på tide for min ukentlige samtale med Cole. Det å snakke med Cole fikk meg alltid til å tenke på noe annet, så da han ringte kunne det ikke være et bedre tidspunkt.

"Det må være en ny rekord. Du tok opp allerede før det første ringet. Jeg visste ikke engang at det var mulig", lo han i den andre enden. "Og før du spør, tanten din har det bra"

"Bra. Synes du ikke det er på tide at du forteller henne at du har kontakt med meg? Jeg mener, det har jo gått fem år" Jeg hadde tryglet han flere ganger, dog hadde han nektet meg hver gang. Han svarte meg alltid med den samme setningen.

"Dawn, du vet-", startet han, men siden jeg allerede visste hva han skulle si videre bestemte jeg meg for å fullføre setningen selv.

"-at det ikke er trygt" Jeg satte meg ned på kanten av sengen, og så ned i den ene hånda jeg ikke holdt mobilen i. "Jeg bare savner henne"

"Jeg vet du gjør. Men en dag kommer du tilbake, og da kan du møte henne igjen og dere-" Enda en gang avbrøt jeg han. Jeg orket ikke å høre mer på det som ikke kom til å skje før om et år (om vitnebeskyttelsesprogrammet i det hele tatt tillot meg).