Flaws

Kapittel tolv - Ulykke

Flaws
Kapittel tolv - Ulykke

~•Aaron•~

Etter samtalen med Dawn hadde jeg blitt den selvsikre kjekkasen jeg alltid hadde vært igjen. Hun forvirret meg. I det ene øyeblikket følte jeg at hun hatet meg, og i det andre greide hun ikke å ta øynene vekk fra meg eller min perfekte kropp.

Kanskje jeg hadde fått henne til å falle for meg? Jeg skulle ikke bare gi opp på Dawn. Jeg hadde aldri ikke-fått en jente jeg ville ha, og hadde derfor ingen planer om å gi opp på Dawn for øyeblikket. På en eller annen måte skulle jeg få henne til å falle for meg.

Denne jenta, i motsetning til andre jenter, hadde noe mystisk ved seg. Hun var lukket. Avslørte ingenting, ikke engang følelser. Hun kastet seg ikke over meg, hun ville ikke kysse meg heller. Altså, det kunne jo ha vært at hun trodde jeg og Mercedes var sammen, men for det. Hvordan greide hun å motsi et ansikt som mitt? Det var noe jeg gjerne ville likt å vite.

"Skal du ha noe eller ikke? Køen beveger seg ikke hvis du bare skal stå og stirre", glefset den sure gamle kantinedama fra bak skranken. Antrekket hennes var altfor trangt for henne, skolen burde skaffet henne en i en større størrelse.

Jeg ristet tankene om Dawn av meg. Uten å ha skjønt det hadde jeg kommet meg helt frem i køen, og det var min tur til å plukke ut mat. Jeg dro til meg et rødt eple (den beste typen eple) og gikk videre for å lete etter plass.

Jeg tok et kjapt overblikk over hele kantinen for å se etter noen jeg kjente da jeg fikk øye på Jesse og noen andre fra laget sitte rundt det faste bordet vårt. Enda en fordel ved å være fotballspiller på Pocatello High var at man alltid fikk sikret seg en plass i kantinen, uansett hvor stappet det var der.

"Skjer?" Jeg knyttneve-hilset med alle på bordet, på en eller annen måte uten å få en rød knyttneve. Med tanke på hvor sterke de fleste på laget var, var det et mirakel. Gode ting skjer med gode mennesker.

"Aaron, hvordan synes du vi burde feire seieren vår mot Indiana laget? Nattklubb eller Pizza?" Jesse stilte spørsmålet, og sa ordet Pizza med et rart tonefall. Som den alkohol-entusiasten han var hørtes det nok utrolig dumt ut for han at noen av spillerne på laget vårt ville feire med pizza, slik vi hadde gjort etter alle andre seiere.

"Nattklubb", svarte jeg enkelt, selvom det var en selvfølge at vi ikke hadde tenkt til å feire med pizza igjen. Ja, det var riktignok en tradisjon for oss, men noen ganger var det viktig å avslutte tradisjoner for å gå videre med livet. Vi var alle rundt 17 og 18 år gamle, ingen av oss ville sitte hjemme hos treneren og spise pizza som vi dessuten måtte trene av oss dagen etter.

"Da er det avgjort! Husk falske ID-er" Jesse smilte fornøyd før han forlot bordet. Selvfølgelig var han av alle personer glad over beslutningen vår. Det kom ikke som en overraskelse at han foretrukket nattklubb ideen ovenfor det andre alternativet. Noen måtte nesten holde en intervensjon for han, og jeg var redd den noen måtte bli meg.

"Jeg skjønner ikke hvordan han greier det", utbrøt en av spillerne plutselig på bordet. Vi andre så rart på han. "Ja, hvordan greier han å være så sikker på at vi kommer til å vinne? Dette er den siste kampen av sesongen og Indiana laget har ikke tapt en eneste gang. Vi burde ta dette mer seriøst"

"Vel, vi har bare tapt én kamp denne sesongen. Det er ikke så langt unna dem", svarte jeg, i et desperat forsøk på å roe ned det nå bekymrede laget vårt. Alt Jesse gjorde var å snakke om at vi kom til å vinne, som om han ikke ville tenke på det motsatte. "Ses" Jeg reiste meg opp fra bordet, og prøvde å rekke igjen Jesse for å få snakket inn litt fornuft i han.