Flaws

Kapittel tjueen - Uimotståelige øyne

Flaws
Kapittel tjueen - Uimotståelige øyne

~•Dawn•~

Hele klanen satt i stua, noe vi sjeldent gjorde. Nancy strikket på et lilla skjerf hun hadde holdt på med de siste tre årene. I mine fem år sammen med Campbellene hadde jeg observert at hun bare fant frem strikkepinnene når hun var stresset og ikke visste hva hun skulle gjøre. Mens Nancy jobbet seg gjennom sine problemer, gjorde Dave det samme.

Dave og jeg hadde ikke utvekslet et eneste ord etter samtalen på kontoret. Han hadde unngått blikkontakt med meg hele dagen, og beit på neglene frem til punktet når det nesten ikke var mer å bite på.

Jesse oppførte seg også merkelig. Øynene hans var halvåpne, og det så ut til at han ville slukne når som helst nå. Det var fredag, på denne tiden av dagen hadde han vanligvis vært på vei ut døren for ukens fest. Hele familien falt i stykker, de var ikke de samme som hadde møtt meg den livsforvandlende dagen for fem år siden.

Av oss, var jeg den eneste som fulgte med på hva som foregikk på TV-skjermen. Nyhetene var på, men ingenting fanget interessen min. Tv-en kunne jeg like godt skrudd av uten at noen ville ha lagt merke til det.

Rett før jeg fikk sjansen til å sette hypotesen min på prøve, ringte det på døren. Dave, Nancy og Jesse var alle i sine egne verdener. Blikkene deres rykket ikke til engang. Jeg reiste meg motvillig opp fra sofaen og dro meg selv mot døren. 

Da jeg åpnet, sto Gail (Abigail) smilende på den andre siden. Den lyseblå jeepen hennes sto parkert i oppkjørselen vår, og blokkerte utveien fra garasjen.

"Gail? Hva gjør du her?", spurte jeg, inviterte henne inn da hun sto og skalv av kulden ute. Hun fikk ut en siste frysning, og så seg rundt i huset hun bare hadde sett utenfra da hun droppet meg av etter kampen på onsdagen.

"Vi skal på festen, vel!", smilte hun, og så opp og ned på antrekket mitt; det samme jeg hadde gått i på skoledagen.

"Hvilken fest?"

"Den alle skal på i kveld, dummen", lo hun, og slo meg vennlig på armen. Svaret hennes var ikke hva jeg var ute etter. Hva jeg lurte på var hvem sin fest dette var.

"Ehh...", nølte jeg, men greide ikke å få frem ordene om at jeg ikke ville på festen. Hun var jo klar, og kunne nesten ikke vente med å dra. Det føltes ikke riktig å la være. Nå som jeg endelig hadde fått meg en venn her i Idaho, ville jeg jo ikke miste henne. Dessuten hadde jeg ikke tid til å avslå, for setningene hennes kom rett etter hverandre.

"La oss gå å finne deg noe å ha på!" Hun tok tak i håndleddet mitt og dro meg opp trappene. Hun så, akkurat som Eliza og Molly på høsttakkefesten, overveldet ut da vi tråkket inn i rommet mitt. Dave og Nancy hadde virkelig brukt mye penger på møblene, når jeg ikke engang hadde spurt om det. "Rommet ditt er helt fantastisk fint!", hvinte hun.

Hun fant seg frem til skapet, og kastet et spørrende blikk i min retning for å se om det var greit med meg om hun raidet det. Jeg nikket, og så ivrig som hun var, røsket hun opp døren med en gang.

"Ojsann, det ser ut som en svart-hvit film her...", mumlet hun, og lette gjennom plaggene mine. En etter en dro hun frem topper og bukser, som i følge hennes passet perfekt sammen, og plasserte alle antrekkene spredd over hele gulvet. "Kom igjen. Velg!"