Flaws

Kapittel åtte - Askepott

Flaws
Kapittel åtte - Askepott

~•Aaron•~

Dawn. Fotballbanen i Pocatello nabolaget. Jenta fra maskeradeballet. De brune øynene. Oppførselen hennes. Mobilene. Det tok en stund før jeg fikk satt sammen brikkene og alt plutselig ga mening. Alt hang sammen.

"Aaron, det er din tur!" Jesse dyttet hardt på meg, og klinga med terningene foran øynene mine. Jeg brøt ut av tankegangen min.

"Er det greit om jeg går ut en tur også? Det er litt varmt her, og jeg trenger litt frisk luft", utbrøt jeg med min mest høflige tone, og reiste meg opp. En tone jeg forresten bare brukte foran eldre folk.

Foreldrene til Jesse nikket, og jeg gikk fort inn til gangen. Jeg tråkket inn i skoene mine, og ut døren. Dawn hadde nok allerede kommet seg frem til fotballbanen som følge av hvor lang tid det tok meg å sette fingeren på situasjonen, og hun var plutselig alt jeg tenkte på på veien til fotballbanen.

Jenta fra maskeradeballet var Dawn Campbell. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke sagt det drittet jeg sa dagen før på Starbucks. Jeg visste godt at hun ikke godkjente mine tanker om makt og popularitet. Man kunne se det på ansiktet hennes fra et mils avstand.

Jeg nærmet meg fotballbanen, og Dawn dukket opp i synet mitt. Det var mørkt ute, men jeg kunne fremdeles se henne. Hun satt med ryggen mot meg på en av benkene. Jeg stelte meg bak henne.

"Jeg tror du har noe som tilhører meg?", spurte jeg. Smilet mitt var plassert på ansiktet for lengst, helt fra da jeg begynte å tenke på henne. Hun reiste seg opp, og snudde seg sakte. Om jeg kunne si det med mine egne ord, så var det en dramatisk scene. Det var like før bakgrunnsmusikken begynte å spille, og det føltes ut som å være i en film. En romantisk Chick-Flick.

"Aaron?", spurte hun, men virket ikke så sjokkert da hun så meg i øynene at jeg var gutten fra maskeradeballet. Han hun heller ikke var så glad i. "Selvfølgelig", sa hun lavt, og fant fram mobilen fra lommen sin. Hun ga den til meg, og ventet utålmodig på hennes. "Kan jeg få min nå?"

"Ikke før du sier ja til en date", smilte jeg, og la armene i kryss bestemt. Hun sank øyenbrynene, ble ganske så irritert på meg. Alt hun gjorde var å riste på hodet. "Vil du ikke ha denne?", spurte jeg og fant fram mobilen hennes. Hun prøvde å nappe den ut av hånda mi, men jeg løftet armen raskt over hodet mitt hvor hun ikke kunne få tak i den.

"Kom igjen. Du kan ikke være seriøs" Hun la armene i kryss hun også. Det virket ikke som hun ville gi seg. Jeg svarte henne ved å nikke. Vi sto og stirra på hverandre en stund. Mens jeg beundret det vakre utseendet hennes, tenkte hun nok på en haug med forlengelse måter på hvordan hun kunne få tilbake mobilen sin på annet enn å si ja til daten.

Jeg hadde aldri vært i en sånn situasjon før, og viste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere det. Ingen jente hadde noen sagt nei til en date med meg, og helt ærlig skremte det meg at Dawn kunne være en stopper for rekorden min. Jeg aktet ikke å tigge om en date heller, for det var ikke hvordan Aaron Malone jobbet magien sin.

Alt jeg kunne gjøre var å vente til hun ga seg, eller det verst tenkelige: at hun ikke ga seg. I mellomtiden kunne jeg tenke på hvordan jeg skulle holde alt dette bort fra Jesse. Altså det faktum at jeg skulle ut på date med søsteren hans. Kanskje jeg var heldig og han ikke ville bry seg? Kanskje han ville bli glad på vår vegne? Som vanlig valgte jeg å tenke på det positive alternativet.