Flaws

Kapittel trettiåtte - Raadh Agrawal

TUSEN MILLIONER TAKK FOR 500 FØLGERE! DET FINNES IKKE ORD SOM KAN FORKLARE HVOR TAKKNEMLIG OG GLAD JEG ER! ER IKKE DEN BESTE I Å UTTRYKKE MEG SELV (ironisk), MEN TUSEN TUSEN TAKK!

GLAD I DERE <3333

VOTE & KOMMENTER for NYE KAPITTLER! Mål: 70 votes. Forrige del fikk  litt under 50 :(, så om du ikke har lest den ennå, så anbefales det å lese den før du leser denne :)

Kapitlene kommer raskere om det er masse votes og kommentarer, for det inspirerer meg til å skrive mer!!

PSSSST (spoiler);

1½ YEAR TIME JUMP I NESTE KAPITTEL

*******

Flaws
Kapittel trettiåtte - Raadh Agrawal

~•Aaron•~

Da jeg våknet dagen etter, hadde ikke bestemor gjort det.

Det var mamma som hadde funnet henne. Kald. Blek. Med bryllups-albumet hennes i armene, slått opp på siden som hadde fanget bestemor og bestefars første kyss som et ektepar.

Under en uke senere, en dag som av alle andre ble feiret for å ønske det nye året velkommen, sto vi på gravplassen hvor bestefar var begravd året før, og nå, også hvor bestemor var begravd. Gravsteinene deres lå ved siden av hverandre, akkurat slik de hadde ønsket det. Akkurat slik de hadde lovd hverandre; å være ved hverandres sider for alltid.

"Nå er det bare oss igjen da", uttalte mamma, og tørket bort en tåre. Jeg hadde sett mamma gråte før, både på hennes fars begravelse og da min far forlot oss, men denne dagen, var det som om hun gråt for alt. Det gikk ikke et sekund i hele dag uten at mamma snufset eller sveipet hånda si over ansiktet.

Vi var alene nå.

"Mamma?" Molly trakk forsiktig på ermen av mammas svarte kåpe, den hun sjeldent gikk i, da hun mente svart var en altfor deprimerende og dyster farge for hennes glade og muntre personlighet. Og det var det.

"Ja, vennen?" Mamma så ned på Molly, og begynte nesten å gråte bare av å se de store brune øynene hennes, som var eksakte kopier av bestemor sine. Molly visste enda ikke helt hva det var som foregikk. Alt hun hadde blitt fortalt, var at bestemor var i et bedre sted. At vi ikke kom til å se henne igjen, men at hun kom til å se ned på oss.

"Kommer det til å gå bra med oss?", spurte hun.

Mamma og Eliza kikket bort på meg, så etter en utvei fra dette spørsmålet ingen av oss kunne med hånden på hjertet svare på.

Jeg følte jeg hadde et eller annet ansvar på meg, et ansvar for å ta hånd om moren og søstrene mine. De var sterke kvinner, og trengte garantert ikke å bli tatt hånd om av en mann, men jeg likte å vite at noen følte seg trygge når de var med meg. Det betydde meg ingenting om jeg ikke følte meg trygg selv. Så lenge de rundt meg kunne gå med den følelsen, kunne jeg ikke brydd meg mindre om meg selv.

Så mye som jeg hadde lyst til å fortelle Molly at, ja, alt kom til å gå bra med oss, så ville jeg nesten ikke lyve til henne, da det ville ha vært som å lyve til meg selv. For ja, det hadde vært en løgn.

En enda større løgn enn da mamma hadde spurt meg hva vi burde kalle Molly da hun ble født, jeg sa Molly, hun spurte hvorfor, og jeg svarte at jeg hadde lest det i en bok. Men det hadde jeg ikke. Jeg hadde hørt om det på skolen: "Molly, et virkestoff i partydopet ecstasy".