Flaws

Kapittel førtien - Avhengig

Vote og kommenter :)

Flaws
Kapittel førtien - Avhengig

2 uker til vitnemålsutdeling
-
Fredag

~•Dawn•~

"Ikke at jeg ikke liker det når våre to familier samles, men kan noen fortelle oss hva vi alle gjør her?", spurte Aaron, og brøt den pinlige stillheten rommet var preget av.

Til vår overraskelse, var Jesse, Dave, moren til Aaron og hans yngre søster, Eliza, i familierommet i Campbell huset da Aaron ble med meg hjem den fredagen.

Enda en uke var omme, og nå var det bare to uker igjen før vi uteksaminerte fra videregående. Alle eksamener var blitt skrevet/presentert, og alle innleveringer var sendt inn. De neste ti skoledagene ville ikke være annet enn moro - for alle andre enn meg.

Jeg hadde gått i fem dager og båret på to nye hemmeligheter - og ingen av dem var mine å bære på. Hemmeligheter jeg ble nødt til å holde fra han jeg elsket mest, for det var ikke meningen at jeg skulle vite om dem i det hele tatt.

Jeg hadde heller ikke kommet noe nærmere en beslutning angående hvor jeg skulle etter skolen var over, om jeg skulle bli igjen i Idaho med Aaron og de andre jeg hadde blitt mer og mer glad i over årene, eller om jeg skulle dra tilbake til Indiana, til tante og Cole.

Derfor hadde jeg vernet hvert eneste sekund jeg tilbrakte med både venner og kjæresten, og jeg fryktet Aaron i det siste hadde lagt merke til min usedvanlig elskende oppførsel, og skjønt at noe var galt.

"Det er noe jeg og David må fortelle dere", begynte moren til Aaron, Elizabeth.

Noe fortalte meg at jeg allerede visste hva de to skulle annonsere, og at jeg ikke lenger trengte å bære på de to hemmelighetene. Jeg hadde riktignok holdt en hemmelighet fra Aaron ut gjennom hele forholdet vårt, men disse to nye var mye nærmere hjertet hans, og ville knuse ham mer enn den om meg noen gang ville.

"I 2011 ble Malone familien velsignet med en nydelig liten jente. Og vi har uten tvil elsket henne siden dag én, men det har jo vært et spørsmål som... aldri ble svart på"

"Hvorfor hun endte opp som en drittunge til tross for det faktum at hun deler DNA med meg?", gispet Eliza. Jeg fikk alltid følelsen av at Eliza var en smule misunnelig på all den oppmerksomheten Molly fikk.

Vi snakket om det en gang, men da lo hun bare det av seg og sa noe om at hun ikke kunne være sjalu over en jente som var oppkalt etter narkotika. Til den dag i dag, forstår jeg fortsatt ikke hva søren hun bablet om. "Jøye meg, jeg har ventet på denne dagen i årevis. Skal jeg endelig få svaret?"

"Omg, Eliza, du er bare så morsom. Skulle ønske jeg var like kul som deg. Herregud, kan vi være bestevenner?!", spurte Aaron overdrevent sarkastisk, og omfavnet henne i en altfor stor klem før han like etter ble dyttet av og landet i mitt territorium, noe jeg ikke hadde noe i mot.

Den smålige sarkasmen hans var et av de mindre attraktive sidene ved Aaron og han brukte den urimelig ofte, og - uten å begripe det selv - i de verste situasjonene.

"Spørsmålet jeg snakker om, er det om hvem faren hennes er", sukket Elizabeth. Dette var vanskelig for henne å fortelle barna sine fra før av, og Eliza og Aaron gjorde det ikke noe lettere for henne ved å oppføre seg som to okser som er ute etter å starte krangler med hverandre støtt og stadig.