Flaws

Kapittel førtisyv - Tante Clarissa

Til alle som er forvirret angående forrige kapittel, det var et kapittel som fant sted i et annet univers, et univers der Dawns familie er i live og hun er glad. Skulle kanskje ha forklart det hahah xD

Vote og kommenter <3

Flaws

Kapittel førtisyv - Tante Clarissa

1 dag til vitnemålsutdeling

-

Torsdag

~•Dawn•~

Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke, hvem jeg skulle konfrontere. Ikke hadde jeg sett tanta mi på seks år, og ikke visste jeg hvordan hun hadde endt opp her; begge var spørsmål som var fulgt av uendelig mange andre. Det meste hadde blitt avklart for meg hittil, men likevel kunne jeg ikke skjønne hvordan en person kunne være så ondsinnet, så selvsentrert og preget av vemod at han følte det nødvendig å såre de han for en eller annen grunn oppfattet hadde såret ham.

"Hva er det dere har gjort med henne?", spurte jeg, da jeg endelig fikk stammet ut noen nesten uforståelige ord. Blikket hadde jeg ikke tatt bort av tante fra sekundet hun ble dyttet inn i rommet. Bena hennes hadde sviktet henne; hun hadde blitt slått og herset med i Gud vet hvor lang tid. Ja, Gud, og trolig Harrison og Eleanor.

"Vennen..." Og på tross av alt som hadde hendt henne, maktet hun fremdeles å presse frem et smil. Det samme vennlige, kjære smilet som hadde holdt med gående i fem år, det eneste som hadde holdt meg i live, det eneste som holdt meg fra å ta mitt eget liv, og nå, kanskje det siste jeg vil se før jeg går videre til etterlivet, eller hva enn som skjer når man dør.

I motsetning til populær tro, hadde jeg ikke tilbrakt en stor del av livet mitt tenkende på hva som skjer etter at man dør. Man skulle tro at en jente som meg, som hadde tenkt så destruktivt mye på å dø, hadde tatt seg et godt minutt til å vurdere hva som ville skje etter sjokket av døden, men jeg hadde ikke det. Det aller viktigste for meg, var å ikke lenger måtte leve, å ikke lenger måtte konstant lide og gradvis fullstendig ødelegge min mentale helse.

Jeg kjente en tåre trille ned kinnet, og treffe munnviken min i det jeg så tantes smil og jeg sprakk ut i mitt eget. "Det er så godt å se deg igjen", uttrykket jeg gråtkvalt. I øyekroken - den av dem jeg ikke felte en tåre fra - kunne jeg se både Harrison og Eleanor himle med øynene, men i det øyeblikket kunne jeg ikke bry meg mindre om hvor mye jeg nå avskydde dem. De var motbydelige mennesker som akkurat da ikke fortjente noe av oppmerksomheten min.

Å se tante streve med å komme seg nærmere meg knuste hjertet mitt. Hun skubbet bortover gulvet, men var i for mye smerte til å komme nærme nok. Jeg skøyv stolen min bort til henne, så hun ikke behøvde å forsterke smerten. "Deg også" Hun løftet armen sin, og la den på benet mitt. Jeg ønsket så inderlig å rive hendene mine ut av knuten og legge dem over tantes, men selv motivasjonen kombinert med adrenalinet som hadde bygd seg i meg da jeg så tante var ikke nok til å trosse logikken. "Jeg skulle bare ønske det var i andre omstendigheter"

Jeg ble igjen brakt tilbake til realiteten - den ekle virkeligheten vi alle er tvunget til å leve i - ikke at jeg noen gang forlot den. "Hvor lenge har de hatt deg her?", spurte jeg, og selv om det var tante jeg spurte, var spørsmålet indirekte rettet mot Harrison. I og med at jeg spurte spørsmålet, antydet jeg at det kunne vært flere måneder og ikke bare noen dager, kanskje tante selv ikke visste svaret.

Til min lykke - i hvert fall hva jeg hadde igjen av lykke - fattet Harrison tegninga, og tok ordet med en gang han fikk muligheten. "Siden guttungen la hendene sine på meg" Hukommelsen fra de siste seks årene svekket akkurat i det øyeblikket, så hendelsen Harrison omtalte gjenkjente jeg ikke med det første.

Det tok meg en stund, en stund jeg tilbrakte ved å sitte og prate med tante Clarissa, hørte litt om hvordan hun hadde hatt det siden vi sist møttes, spurte alt jeg hadde ønsket å spørre henne - og jeg gjorde det hele med 'guttungen' i bakhode. Et sted i meg visste jeg hele tiden hvem guttungen var, underbevisstheten min gjorde, den samme underbevisstheten som helst ville glemme alt som hadde med Aaron å gjøre.

"Vel om dette ikke er et bittersøtt øyeblikk vet jeg ikke hva som er", fnyste Harrison. I en rask bevegelse dro han fram pistolen han hadde stappet bak buksa, dro avtrekkeren og ubetenksomt skjøt tante i brystet, uten engang å nøle.

"DAWN!", var det siste jeg hørte før det virket som jeg mistet hørselen.

Aaron, Jesse og Fru Lancaster - som jeg for livet av meg ikke kunne forstå hva gjorde der - stormet inn i rommet. En eller annen slapp meg løs fra stolen og jeg datt automatisk ned på gulvet. Jeg bar tantes kropp nærmere meg - og bare holdt henne. Jeg holdt rundt henne som om jeg ikke ville gi slipp, gråt til øynene mine ble tørre. Hun var fremdeles i live, men jeg hadde blitt stum, traumatisert av det faktum at jeg snart ikke kom til å ha noen levende familiemedlemmer igjen. Og det, at jeg ikke sa så mye til henne de siste minuttene hun levde, det er noe jeg angrer på til den dag i dag.

Mye pågikk mens jeg var i den hypnose-lignende tilstanden jeg hadde vært i en gang før. Jeg kunne se leppene til de i rommet bevege seg, men ingen lyd kom ut av de. Det var frustrerende å være uvitende over situasjonen. Det var selvsentrert av meg, for Aaron var mye mer i uvitenhet enn jeg var, men jeg hadde rett til å være selvsentrert. Aaron hadde vært det hele sitt liv. Nå var det min tur.

En laser strålet inn i rommet og traff Harrison i brystet. Samme sted på ham som der han hadde skutt tante. Og det var ikke før da at jeg fikk hørselen tilbake.

"Nei, jeg nekter å la henne overleve", uttrykte Harrison. Stemmen hans skalv. Han var redd han ikke ville oppnå målet sitt, målet han hadde jobbet for de siste 6 1/2 årene.

Jeg så opp mot ham, han holdt pistolen rettet mot meg. Det var ikke det som skremte meg mest engang, det å ha en pistol rettet mot meg. Det som skremte meg mest, var det at jeg ikke var redd. Ikke i det minste. Det var mer som en lettelse, som om et tusen kilo ble løftet av skuldrene mine. En byrde ble løftet av skuldrene mine. Byrden å leve.

Men Harrison bommet, og ble heller skutt selv av en snikskytter som var plassert utenfor.

"Pappa!" Eleanor falt ved sin fars side. Hun gråt ikke, bare snakket med ham. Forsikret ham om at hun kom til å ta seg av alt - hva enn det nå betydde. Hun holdt ham med selskap - selv da han døde, selv da han ble lagt i en likpose og selv da hun ble fraktet ut av politiet.

Jeg husker fremdeles samtalen jeg hadde med tante før hun tok sitt siste åndedrag, husker det like godt som min siste samtale med foreldrene mine og Max. Kanskje til og med litt bedre.

"Dette er alt min feil", hadde jeg fortalt henne. For det var virkelig det jeg trodde den tiden. At jeg hadde forårsaket alt dette. At jeg var grunnen til at tante ble drept.

Tante ristet forsiktig på hodet. "Nei... Dette var min skjebne...", begynte hun, og holdt hånden min. "Dette er alt over nå. Du kan endelig være glad. Jeg elsker deg, Dawn"

Jeg fikk ikke sagt at jeg elsket henne før hun lukket øynene, jeg visste ikke om hun engang hørte det.

"Jeg elsker deg og"

Jeg elsker deg og, tante.

Ikke fornøyd i det hele tatt med siste halvdel av dette kapitlet, men måtte publisere noe siden det er så lenge siden! Sorry :(

Skoleåret gikk helt perfekt, uteksaminerte med dritgode karakterer, fikk et bra snitt og kom inn på skolen jeg ønsket! Så det er jeg ganske fornøyd med :)

Hvordan har din sommer vært så langt?