Flaws

Kapittel tjueto - Du graver deg selv en grav, Dawn

Flaws
Kapittel tjueto - Du graver deg selv en grav, Dawn

~•Aaron•~

"Beklager", hadde hun sagt. Og akkurat i det jeg snudde meg, var hun borte. Plutselig kom alle minnene tilbake, raskere enn noen gang før, bare en dag etter at jeg hadde tømt dem på fjellet. Smilet hennes. Staheten hennes. Smilehullene hennes. Øynene hennes. Alt som hadde fått meg til å falle for henne var tilbake i systemet mitt.

En ubeskrivelig følelse kom sammen med minnene. En som ikke var i nærheten av hva jeg hadde følt tidligere. En som gjorde meg frustrert. Fortvilt.

Jeg skulle likevel ikke gi etter. Tanken om å forelske meg i Dawn var skremmende, og frykten var en stopper for følelsene mine. Jeg ønsket å leve livet slik jeg hadde levd det frem til jeg møtte Dawn. Da det ikke var noen uforklarlige følelser og ingen distraksjoner.

Det var bare en grunn til hvorfor jeg ikke ville tilstå mine følelser (de følelsene Dawn sikkert ikke engang visste at jeg hadde for henne); Jeg var feig. Akkurat som min far. Det var genetisk.

For øyeblikket satt jeg i kantinen på min faste plass. Helgen var over, og alt jeg hadde gjort var å tenke. Rart, men sant. Jeg hadde tenkt og tenkt på situasjonen min med Dawn, uten å ha kommet frem til en løsning på 'problemet' mitt.

Hvordan var det engang mulig å forelske seg i noen på en så kort tid?

Jeg hadde aldri vært den type person som forelsket seg i enhver jente som gikk forbi, så dette var nytt for meg. Uansett hvor mye jeg hadde prøvd å glemme de siste ukene, funket det bare ikke. Selv ikke magien fra fjellet hadde påvirket situasjonen.

"Hva skjer?" Manuel slang seg selv ned på stolen foran meg, og tok en stor bit fra oste-smørbrødet sitt.

"Lever livet", svarte jeg, så entusiastisk som jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste for å ikke ta ut sinne mitt på han, eller noen andre for den grunn.

Det ble stille igjen, foruten alle de andre stemmene i kantinen denne mandags ettermiddagen. Jeg lurte på om noen andre gikk gjennom det samme som meg. Om det satt noen flere som også var håpløst forelsket i en jente eller gutt de tenkte de aldri kunne få. Om det satt noen flere som også var for feige til å tilstå sine følelser.

Om jeg kunne, hadde jeg gått rett opp til Dawn, sett henne dypt inn i øynene, fått ut alt jeg hadde i tankene og mest av alt; i hjertet.

Den eneste som stoppet meg, var ingen andre enn meg selv.

"Aaron. Spytt ut", beordret Jesse, da han også tok seg et sete rundt bordet. Både jeg og Manuel så forvirret på han, men av oss to var jeg mest nervøs. Hadde han funnet ut om daten jeg og Dawn var på, som for henne ikke var en date? "Hvorfor avsluttet du festen så tidlig?"

Nesten rett etter Dawn-hendelsen hadde jeg dratt ut kontakten på høyttalerne og bedt alle om å gå hjem. Det hadde selvfølgelig ikke funket ved første forsøk, men da jeg truet med at politiet var på vei løp de ut som en saueflokk.

"Mamma og de avlyste planene og bestemte seg for å komme hjem tidligere", løy jeg. Jesse så skeptisk på meg, og det samme gjorde Manuel. Hvem var Manuel til å dømme? Av alle mennesker på jord var han den mest mistenksomme.

"Jeg tror ikke på deg, men jeg lar det gå denne gangen", svarte Jesse. Manuel nikket seg enig, og tok en like stor -om ikke større- bit av smørbrødet sitt igjen.