Flaws

Kapittel sytten - Sosialisering

Flaws
Kapittel sytten - Sosialisering

~•Dawn•~

Etter seieren til Pocatello og tapet til Indiana hadde jeg ikke sett synet av Cole. Han gjemte seg nok, flau over at han hadde vunnet alle andre kamper også tapt denne.

Jeg, Abigail og Manuel bestemte oss for at kvelden fremdeles var ung, så vi dro til den nærmeste pizza-kjappa og bestilte en stor pepperoni pizza. Abigail og Manuel var virkelig ikke så verst når man lærte mer om dem. De hadde mye i tankene, og var ikke redde for å fortelle hva de tenkte. Flere ganger begynte jeg nesten å smile. Nesten.

For øyeblikket sto jeg hvor jeg alltid sto på skoledagene mine. Jeg kjempet mot skapet. I dag var den vanskeligere å tolerere enn noen gang før, for den kjære (not) skapdøra mi tenkte det ville være artig å lukke seg hver gang jeg lente meg ut av den for å inhalere.

"Dawn, har du tatt pillene?" Jesse dukket opp fra intet rett ved siden av meg og jentene rundt oss fløy inn i en gjeng for å hviske og peke i lag.

"Ikke kall dem piller, det heter tabletter", hvisket jeg lavt. Det medisinske begrepet var tabletter, ikke piller.

"Greit, tabletter. Har du tatt tab-"

"Nei, jeg har ikke. Det går greit, jeg tar dem etter skolen", avbrøt jeg han, og stakk hodet inn i skapet igjen. Jesse sukket tungt, åpenbart oppgitt.

"Nei, du tar dem nå", befalte han, denne gangen litt høyere og strengere. Han trakk fram en flaske med vann og boksen med jerntabletter ut fra sekken som hang på den ene skulderen hans. "Sorry ass, men jeg er broren din og jeg er bekymret ovenfor helsa di"

"Så dette var ikke noe Dave eller Nancy ba deg om å gjøre?" Jeg hevde det ene øyenbrynet i været, og ventet på at han skulle gi seg. Nancy eller Dave hadde definitivt noe med dette å gjøre, akkurat som på bursdagen min da Jesse kom inn med kaken.

"Delvis", innrømte han raskt og rakk vannet og tablettene mot meg. "Kom igjen, bare ta det!"

"Her? Foran hele skolen?"

Jeg så meg rundt. Flere folk stirret nå, og det siste jeg ville var at folk plutselig skulle tenke at søsteren til fotballstjernen Jesse tok tabletter på skolen. Det var ikke noe galt i det, jeg ville bare ikke ha mer oppmerksomhet, som jeg allerede hadde fått etter hendelsen med Mercedes og bildet som Jesse tydeligvis ikke hadde sett enda.

"Du kunne ha tatt dem på do, men jeg kan ikke bli med deg inn på jentedoen for å passe på at du faktisk tar dem og hvis du ikke tar dem så kommer det til å gå utover-"

"Greit", sukket jeg, og dro til meg vannet og tablettene. Jeg droppet en av tablettene i munnen og svelget det ned med flere slurker vann.

"Se, var det så vanskelig?"

Jeg smilte sarkastisk etter han når han gikk forbi meg igjen. Tablettene og resten av flasken med vann kastet jeg i ryggsekken, og fortsatte å lete etter bøkene jeg trengte før timen startet.

"Dawn", hvisket noen fra bak skapdøren. Jeg skvatt til, hoppet et skritt tilbake og enda en gang lukket skapdøren seg. Der stemmen hadde kommet fra sto det en gutt i hettegenser med hetta dratt godt over hodet.

"Cole? Hvorfor er du utkledd som en drugdealer?", spurte jeg, og begynte nesten å le. I øyekroken kunne jeg se Aaron stå ved skapet sitt, og titte litt på oss av og til. Noe virket merkelig med han denne gangen. Han smilte ikke, som han vanligvis gjorde.

"Fordi. Jeg kan ikke bli sett her", hvisket han og dro hetta enda lengre ned. De blå øynene hans forsvant i skyggen av hetta.