Flaws

Kapittel tjuesyv - Det heter pepperkaker

Flaws
Kapittel tjuesyv - Det heter pepperkaker

~•Dawn•~

"Det tok sin tid", humret Gail da hun med åpne armer inviterte meg inn i hjemmet hennes.

Jeg var (så og si) målløs. Ikke over den varme velkomsten til Gail, men over hva Aaron hadde fortalt meg. Om det bare var enda et av manipulerings-triksene hans eller om tilståelsen virkelig kom direkte fra hjertet visste jeg ikke, og det drev meg til vanvidd.

"Sorry, jeg ble stoppet på veien", beklaget jeg lavt. Jeg kastet fra meg skoene i gangen og hang jakka på en ledig knagg før Gail ledet meg inn til kjøkkenet hvor Manuel sto med deigen.

"Jeg håper det er greit med deg at vi startet litt før", lo hun nervøst. Akkurat da kunne jeg ikke brydd meg mindre om pepperkakene. Dette problemet var ikke i nærheten av så stort som Aarons erkjennelse.

"Dere, er det meningen at man skal putte så mye pepper i pepperkaker? Det ser ikke helt riktig ut..." Manuel så forvirret ned i bollen, med øyenbrynene trukket sammen. Jeg falt ned på en stol og stirret ut i det fjerne mens Gail og Manuels samtale gikk videre.

"Det kommer an på. Hvor mye tilsatte du?", spurte hun, og ruslet bort til Manuel ved kjøkkenbenken. Nesten på kommando myste de begge på den 'dyrebare' deigen. Likevel var det åpenbart at pepperkakene betydde mer for Gail enn de gjorde for Manuel.

"Bare noen desiliter", gjespet Manuel. Han var tydeligvis ikke klar over at pepperkakene ikke var for oss, men for naboene våre - de som var fullstendig i stand til å bake pepperkaker selv. Gail hadde et altfor godt hjerte, det var sikkert og visst.

"Desiliter?!", utbrøt hun av sjokk. Gail måpte, både forbauset og bekymret over Manuels kunnskap innenfor matlaging.

"Ja?"

"Manuel, man skal liksom bare putte i en halv teskje eller noe!" Gail dro bollen bort fra Manuel, i tilfelle han kom til å skade den mer enn han allerede hadde gjort.

"Hvordan skulle jeg vite det? Det heter pepperkaker", påpekte Manuel, før han satte seg ned på en stol på den motsatte siden av meg.

"Ikke ta det personlig, men jeg tror det er det dummeste jeg noen gang har hørt", mumlet Gail lavt. Hun hadde visst glemt at vi bare satt et stykke unna henne og lyttet. Den setningen var - ikke så overraskende nok - det mest fornærmende vi noen gang hadde hørt Gail si.

"Ouch", flirte Manuel, som fant Gails kommentar mye morsommere enn hva hun hadde tenkt.

"Jaja, vi får vel bare starte om igjen", sukket hun dypt, og helte den tykke konsistensen i søpla. "Dawn, vil du ha litt av ansvaret denne gangen?"

Jeg var i min helt egen verden. En verden hvor jeg både så og hørte alt rundt meg, men for det ikke maktet å komme ut av 'hypnosen' jeg hadde fanget meg selv inn i. Aaron hadde tilstått sine følelser for meg, og i stede for å innrømme hva jeg følte om saken hadde jeg flyktet med en gang jeg fikk muligheten. Jeg kunne ikke forestille meg posisjonen Aaron var i etter jeg rømte. Ja, om hva han fortalte meg engang var sant og ikke bare noe han sa for å komme ned i buksene mine.

"Dawn" Manuel viftet med hendene foran meg, i et vellykket forsøk på å vekke meg. Jeg rista av meg de distraherende tankene, og flyttet blikket opp på dem.