Flaws

Kapittel atten - Kunsten av å glemme

Flaws
Kapittel atten - Kunsten av å glemme

~•Aaron•~

Jeg hadde prøvd å unngå Dawn hele morgenen, men etter at Mercedes så og si kastet bøkene hennes i gulvet kunne jeg ikke holde meg. Hun satte seg ned på gulvet og strevde med å samle sammen greiene sine, ingen hjalp henne. Jeg greide ikke å bare stå å stirre på det nokså stakkarslige blikket hennes, til og med etter at hun bare minutter før hadde stått med en gutt i hettegenser og smilt.

Hun hadde faktisk smilt.

Det var først da jeg så smilehullene hennes at jeg nesten ikke greide å beherske meg selv. Jeg greide ikke å holde mitt eget smil inne. Etter å ha sett de altfor nydelige smilehullene hennes var det vanskeligere å gi opp på tanken om meg og henne sammen.

Plutselig ble den rare følelsen jeg hadde i overkroppen enda større, og jeg visste hun hadde forårsaket det. Hun skulle bare visst hvor vanskelig det var for meg å bare gå forbi etter at hun hadde takket meg. Om bare hun kunne lese tankene mine, og jeg kunne lese hennes.

Jeg skulle liksom være glad. Jeg skulle faen meg være glad! Laget mitt hadde nettopp vunnet årets viktigste kamp, men for det var alt jeg faen meg kunne tenke på Dawn. Denne dagen hadde jeg vært akkurat det motsatte. Sint. Fortvilt.

Hvem var denne gutten som hadde fått Dawn til å smile, og hvorfor kunne ikke jeg være han? Hvorfor kunne jeg ikke være den som puttet et smil på hennes vakre ansikt? Aldri hadde jeg noen gang følt slik om en jente, og så mye som jeg prøvde å gjemme følelsene mine funket det bare ikke.

Kvelden før med Alyssa tenkte jeg var min utvei av alt det forvirrende med Dawn, men tydeligvis var det ikke det. Når jeg våknet i morges hadde Alyssa heldigvis rømt. Det eneste som var igjen av henne var parfyme duften, som ikke luktet i nærheten av så godt som Dawn, og en lapp med mobilnummeret hennes på med teksten 'ring meg' under. Jenta skjønte visst ikke hva en one-night stand innebar.

Alt jeg hadde tenkt på baren var delvis riktig. Jeg kunne ikke bruke hele skoleåret på å jage Dawn, når hun åpenbart ikke likte meg, men det var vanskelig å gi slipp på en slik jente. En jente som sa mer med øynene enn med munnen. Å glemme alle de korte samtalene og hendelsene som hadde ført opp til dette punktet i livet mitt når jeg ikke hadde noen anelse om hva jeg skulle gjøre videre var vanskeligere enn jeg hadde trodd.

Jeg måtte gå videre med livet. Jeg bare måtte. Jeg tenkte jeg hadde gjort mitt beste på å få henne til å falle for meg, når jeg egentlig hadde fanget meg selv i en felle hvor jeg begynte å utvikle følelser for henne. Jeg, Aaron Malone, hadde følelser for noen? Det kunne ikke være sant.

Mine motstridende tanket overbeviste meg om å glemme Dawn, og så vanskelig som det var, var jeg enig med de tankene.

"Hvor ble det av deg i går kveld?", spurte en nysgjerrig Jesse når han så meg i kantinen. Brettet mitt lå på bordet foran meg, og jeg hadde så vidt tatt på maten.

"Dro hjem igjen med en jente som het Alyssa", svarte jeg, og slapp et sukk ut av leppene. Han smilte lurt og hevde på det ene øyenbrynet, noe jeg visste altfor godt hva betydde. Til svar nikket jeg langsomt. "Nice. Så du fikk endelig ut jenta med de brune øynene fra tankene"

"Nei. Hun er der fremdeles", svarte jeg, stirrende ned på brettet fra der jeg lå halvdød på stolen.

"Dude, kan du fortelle meg hva som er så jævlig interessant med denne jenta?", tryglet han nesten, og sparket til benet mitt under bordet. Blikket mitt fløy opp på han litt irritert. Samtidig fikk jeg øye på Dawn fra øyekroken sitte ved et bord bak Jesse sammen med en blond jente. Kanskje den blonde jenta fra maskeradeballet som nesten hadde stoppet meg i fra å snakke med henne. Jeg skulle ønske hun hadde gjort det, og at Dawn hadde fortsatt å ignorere meg. Eller at vi ikke hadde forvekslet mobiler. Da hadde jeg aldri rotet meg oppi disse såkalte følelsene.