Flaws

Kapittel tretti - Å la meg selv bli kidnappet

Flaws
Kapittel tretti - Å la meg selv bli kidnappet

~•Dawn•~

"Ærlig talt, Jesse. En av oss, eller i det verste tilfellet vi begge, kommer til å bli forkjølet. Kan du lukke igjen vinduet?"

Klokken var rundt åtte om morgenen. Kulden ute kunne gi en som ikke var ordentlig kledd for været alvorlige frostskader. Til min lykke satt jeg i den gode, varme bilen til Jesse, hvor det meste av vinden var stengt ute. Hadde det ikke vært for det mer enn halv-åpne vinduet på Jesses side, ville atmosfæren vært ganske nærme til å være helt perfekt.

Jesse fnyste av fornektelse. Det var så tydelig hva han hadde tenkt til å svare, at jeg ikke engang behøvde å høre det med mine egne ører. Jeg kunne like godt ha stappet to gule ultra-effektive ørepropper i ørene mine og bare lest blikket hans. "Sorry, søs, men jeg svetter i hjel" Bingo.

"Hvilket friskt menneske kan svette i dette været? Det er nesten 20 minusgrader ute", bemerket jeg. Jesse heiste det ene øyenbrynet skeptisk et hakk opp. "Ok, 20 minusgrader er kanskje en overdrivelse, men du skjønner hva jeg mener"

"Jeg beklager, men hvem sin bil er dette igjen?", spurte han, med et glupt glis på tvers av ansiktet. Så mye som jeg ville klapse det selvsikre smilet av ansiktet hans, kunne jeg ikke. Og det grunnet av mantraen min: vold er aldri løsningen.

"Jesse, vær så snill", sukket jeg oppgitt, og lente meg tilbake på setet. Jeg var altfor sliten til å krangle med noen, og dagen hadde så vidt startet. En kunne si jeg ikke så frem til resten av mine våkne timer.

"Vi er nesten fremme", argumenterte han til svar. Jeg kikket bort på dashboardet som viste hvilken treg hastighet bilen kjørte i. Man kunne nesten få bot for å kjøre så sakte, men så langt inn i situasjonen hadde visst ikke Jesse tenkt over.

"Ikke med denne farten", surmulte jeg lavt, og la armene sytende i kryss. Blant alt som kunne irritere meg, var trege sjåfører noe av det verste. De var like ille som 'backseat drivers', passasjerer som kritiserte sjåførens hver eneste bevegelse, små og store.

"Veiene er isbelagt! Vil du at vi skal havne i en ulykke?", utbrøt Jesse. Han ristet langsomt på hodet og himlet forsiktig med øynene.

"Det ville ikke gjort meg noe..." Som nevnt flere (kanskje) hundre ganger hadde jeg ikke noe i mot å dø. Ikke hadde jeg tatt hensyn til de få som var glad i meg - om de engang fantes (sett bort i fra tante og Cole) - og ikke hadde jeg tenkt på fremtiden jeg ville gå glipp av.

"Om jeg hører en slik kommentar til sender jeg deg til terapi", sa han bestemt. Ja, jeg kunne godt dratt til en terapeut, men jeg kunne ikke garantere umiddelbare resultater. Det kunne ta opptil flere tiår, og da ville jeg ha fylt atten for lengst, og dermed vært gammel nok til å ta mine egne beslutninger.

"Terapi kan ikke hjelpe meg", svarte jeg under et utpust.

Det neste spørsmålet hans var nokså forutsigbart. Jeg hadde tenkt over hva jeg skulle svare på forhånd, selvom svaret jeg til slutt konkluderte med ikke engang hadde noe å gjøre med det logiske og relevante spørsmålet hans.

"Så hva kan?"

Bilen ble kjørt inn i skolens parkeringsplass og parkert nærme inngangen, slik at det ikke trengtes en lang spasertur fram til døren. "Ses hjemme", svarte jeg, i det jeg hoppet ut av bilen og kastet igjen døren.