Flaws

Kapittel tjueni - En vis mann

Flaws
Kapittel tjueni - En vis mann

~•Aaron•~

To dager. Alt jeg trengte var å overleve to dager før jeg slapp å se jenta som avviste meg i to hele uker. Det føltes ut som flere år hadde gått siden vi snakket, når det i realiteten bare var langt mindre enn en dag.

Jeg visste helt ærlig ikke hva jeg skulle føle. Tankene mine var uskarpe. Det eneste som var klart for meg var Dawn, og hvor utrolig jeg syntes hun var. Hvor vakker jeg syntes hun var. Hvor intelligent jeg syntes hun var.

Alt ved henne var perfekt. Selv det faktum at hun var klønete og sta. Alt hun så på som feil, så jeg på som riktig. Alle hadde sine egne definisjoner på perfekt, og min definisjon var Dawn.

Manuel hadde kanskje eller kanskje ikke vunnet denne runden, men jeg skulle vinne kampen. Hvordan jeg skulle gjøre det, hadde jeg ingen anelse om. Hvor lenge det ville ta eller om det ville være verdt det, visste jeg heller ikke.

Hva jeg visste, var at om jeg ikke var med henne før året var omme, skulle jeg slutte. En eller annen gang måtte jeg gå videre med livet mitt. Det fantes flere millioner andre jenter der ute. Ingen som kunne sammenlignes med Dawn da, den første jeg noen gang hadde falt for.

"Malone?" Læreren knipset med fingrene foran meg, og vekket meg fra hypnosen. Jeg så brått opp på henne da den sterke kaffeånden traff meg. "Hørte du ikke spørsmålet mitt?", fortsatte hun. Var det en uskreven regel at alle lærere måtte velge de av elevene som ikke rakk opp hånda for å svare? Altså, om jeg ikke rakk opp hånda betydde det enten at jeg ikke kunne svaret eller at jeg ikke fulgte med. Var det virkelig så komplisert for dem å forstå seg på det?

"Nei. Kan jeg gå på do?" Læreren himlet med øynene som svar til spørsmålet mitt, noe jeg tok som en godkjennelse. Jeg skjøv stolen bort fra pulten, før jeg stelte meg opp og forlot klasserommet med stil.

Jeg føk forbi flere klasserom, i tillegg til guttedoen. Blæren min var så god som tom, jeg hadde ingen behov for å tømme den. Jeg trengte bare litt tid for å tenke, i et sted hvor det ikke var så pakket med mennesker. Det første som slo tankene mine var gangen, der ingen var under timene.

Det var i hvert fall det jeg trodde.

Ja, trengte jeg engang å se nærmere for å vite hvem denne personen som avbrøt tankegangen min var? Det fantes ikke en forklaring til hvorfor det var akkurat denne personen jeg møtte på akkurat dette tidspunktet. Det var nesten ingenting som hadde gitt noe mening i det siste. Universet gjorde hva universet ville.

De første få sekundene varte i evigheter. Ting gikk enda saktere da hun møtte blikket mitt og jeg hennes. Nesten på nøyaktig samme tid bestemte bena mine seg for å stoppe opp.

Hun sto med ryggen til skapet, med armene i kryss og en holdning som ikke kunne leses. Ingenting så annerledes ut med henne. Hun var den samme personen jeg hadde snakket med dagen før. Likevel virket det vanskeligere å prate med henne nå.

"Hei", stammet jeg frem. Det er aldri begynnelsen av samtalen som er det avanserte. Nei, det er heller hoveddelen og avslutningen man aldri klarer å finne ut av. For meg er det som det motsatte av å skrive en tekst for skolen. 

"Hei" Hei - et ord med bare så få som tre bokstaver, som likevel tok Dawn ti lange sekunder før hun fikk det ut av munnen. Å høre stemmen hennes ga sommerfuglene i magen min et anfall, på den gode måten. Det var som om jeg var ti år gammel igjen, og var så sjenert at jeg ikke turte å snakke til damene. Tenk så teit.