Flaws

Kapittel trettitre - Jeg vil heller dø

Flaws
Kapittel trettitre - Jeg vil heller dø

~•Aaron•~

"Dette er veldig nytt for oss alle. Aaron har aldri hatt en jente hjemme før. Eller, det kom ut litt feil. Hva jeg mente å si er at Aaron aldri har hatt en jente over for middag før. Han har jo hatt uendelig mange jenter her hjemme-"

Mamma hadde ropt oss ned for middag, og nå satt jeg, mamma, Eliza, Molly, og Dawn rundt bordet og en etter en helte suppe i våre egne skåler. I situasjoner som denne (om vi har gjester) har mamma en vane til å snakke for mye uten å tenke seg om.

"Jeg tror hun forstår", hvisket jeg mellom sammenbitte tenner. Mamma smilte til Dawn, som satt musestille ved siden av meg, og Dawn gjengjeldte den velmenende gesten med et likt smil.

"Hun har liksom ikke noe annet valg akkurat" Eliza har mobilen i den ene hånda - til tross for familiens (mammas) null-mobiler-ved-middagsbordet regel - og en skje med suppe i den andre.

Det ble ofte sagt at kvinner var de dyktigste i sporten som ble kalt multitasking, og dette var en av utallige mange eksempeler fremført av søsteren min. Å lytte, være på mobilen, og spise samtidig var riktignok ikke et av de mest imponerende tilfellene multitaskingen ble brukt til, men det var likevel greit å kunne.

Molly slo mobilen ut av hånden til Eliza og myste mot henne. "Ingen mobiler ved middagsbordet", sa hun med armene i kryss mot brystet.

Eliza lukket øynene, og jobbet med pusteteknikken mamma hadde fått henne til å bruke. Det hendte seg ofte at Eliza lot hennes sjalusi overfor Molly ta over hennes rette sinn. Mamma la merke til dette for bare noen dager siden, og ba derfor Eliza å puste dypt inn og ut fem ganger hver gang Molly opprørte henne. Det var den samme teknikken jeg hadde måttet bruke de første årene med Eliza, og nå måtte hun gå igjennom det jeg hadde vært igjennom.

Like etter ringte en mobil fra Dawns bukselomme. Det ble stille rundt bordet. For en tilfeldighet at det skulle skje rett etter at Molly hadde forklart reglene indirekte til oss alle. Det var en lattervekkende hendelse for de fleste, bortsett fra Eliza.

"Du er en gjest. Bare ta den, du", humret mamma.

Dawn dro ut mobilen fra lomma og svarte. "Hei. Ja, jeg kommer. Ok. Men jeg er midt i noe, så jeg ringer deg senere. Ha det" Det var jevne, lange mellomrom mellom hver setning Dawn sa. Basert på dette, var nok Gail på den andre enden. Manuel var ikke pratsom av seg, så i det øyeblikket følte jeg lettelse fylle lungene mine.

"Hva var det om da?" Mamma trengte seg virkelig inn på Dawns personlige liv. Så vanskelig det var å tro, visste hun hva privatliv var. Jeg hadde fått det bekreftet av henne flere ganger i løpet av de sytten årene av livet mitt. 'Ja, Aaron, jeg vet hva et privatliv er', pleide hun å si, men hun gikk i mot den påstanden stadig vekk.

"Det var bare noen som lurte på om jeg skulle til tivoliet på mandag" Dawn trakk på skuldrene og la fra seg mobilen ved siden av suppeskålen.

"Ah, gode gamle tivoliet..."

Hvert år ble det åpnet et tivoli i Pocatello, Idaho for julefeiringen. Hjembyen vår hadde mange slike tradisjoner som ble fulgt hvert eneste år. Da jeg og Eliza var yngre tok bestefar oss med til tivoliet, men så flyttet han og bestemor til Utah og vi dro aldri igjen dit. Mamma jobbet 24/7, selv i feriene, for å forsikre at vi hadde et tak over hodet og middag på bordet.